Når kom treenighetslæren?

«Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds.»

– Den athanianske trosbekjennelsenbablyonsk tregudebilde

 

Kritikere av treenighetslæren angriper den på forskjellig grunnlag, og mye går i forhold til hvordan den har utviklet seg historisk. Man starter gjerne med å spørre om det ikke er rart at ”treenighetslæren” ikke står i Bibelen. Her må vi huske at selve formuleringen ikke er hellig i seg selv, bare et forsøk fra kirken på å kortfattet si noe om de sonderinger Bibelen gjør i forhold til Gud. Det er mange teologiske uttrykk som for eksempel forsoningsdøden eller rettferdiggjørelsen som ikke står i Bibelen, men er menneskelige forsøk på å sammenfatte dens vitnesbyrd med få ord. Begrepet treenighet oppsto i en tid med mange angrep på Bibelens autoritet og kirkens lære. En trengte være mer konsis i forhold til angrep både fra personer innenfor og utenfor kirken. Kirkehistorien viser at det var motstrebende kirken tok i bruk andre ord enn kun sitat fra Bibelen selv, men dette ble gjort til slutt fordi arianerne også brukte en del løsrevne skriftsted for å forfekte sitt syn som var radikalt anderledes i synet på om Jesus var Gud eller den førsteskapte slik Arius hevdet.

De eldste kirkemøtene og trosbekjennelsene, den athanianske, nikenske og apostoliske, understreker alle treenigheten. I det 2. konsil i Konstantinopel slo de også uttrykkelig fast «Treenigheten av ett og samme vesen». Allerede i oldkirkens tid ble Gudsforståelsen angrepet, og dette har nok igjen vært med på å framskynde Bibelens og den trosbekjennelser.[i] Vi ser at de første kirkemøter, med de trosbekjennelsene man formulerte der, er preget av denne debatten med omverdenen. Grunnen til at saken var viktig for kirken er at den ikke bare berørte et abstrakt dogme om Guds indre vesen, men selve forståelsen av Skriften og hvem Jesus egentlig er. Interessant nok i lys av noen av vår tids angrep på læren om Jesus som Gud, bestod ikke mye av stridighetene i første rekke om Jesu guddomlighet – men i om Jesus kunne ha vært et sant menneske. De første tre århundrene etter Kristus var hoveddiskusjonene mellom kirken og dens kritikere ikke treenigheten i seg selv, men hvem Jesus var, synet på materien og forholdet til jødedommen og loven.

Noen hevder at læren først skulle ha blitt oppfunnet på 300-tallet, da kirkemøtene offisielt stadfestet den. Dette er historisk feil. Allerede de eldste kirkefedrene som for eksempel biskop Ignatius[ii] (død 98/117) og biskop Ireneus[iii] (115-190) bevitner noe helt annet allerede fra før år 100. En omfattende samling av skrifter fra kirkefedrene som levde før kirkemøtet i Nikea, finner vi i bokserien ”the ante-nicene fathers”. Her finner vi at de førnikenske fedre brukte ordet treenig(het) 106 ganger, . Ofte sammen med adjektiv som hellig, evig, perfekt eller mest guddommelige. I mange av disse skriftene ser vi også hvordan de klart bekjemper tre grupperinger, nemlig modalistene, triteistene og de som angrep Jesu guddomlighet.

Moderne lesere kan kanskje undres over hvorfor treenighetslæren ikke ble eksplisitt og formelt vedtatt før kirkemøtet i Nikea i år 325. Dette kan kortfattet besvares på flere måter: For det første var det ingen kirkemøter før 325, bortsett fra apostelmøtet i Jerusalem som er bevitnet i apostlenes gjerninger kapittel 15. Læren ble altså stadfestet ved det første organiserte kirkemøte. Det å holde et større kirkemøte ville vært en umulighet tidligere da de kristne var en forfulgt minoritet hvor tusener led tortur og martyrdøden for sin tro. Så ble kristendommen statsreligion i romerriket under keiser Augustin. Videre ser vi klart fra kirkehistorien noe vesentlig om grunnen til formuleringene man samlet seg om: Presiseringen av Jesu to naturer som sann Gud og sant menneske og treenigheten kom fordi kirken ble angrepet fra flere hold. Både innenfra, hvor striden med Markion og med Arius[iv] er de mest kjente, og fra datidens religiøse og filosofiske hellenistiske tanker og den gnostiske bevegelsen.[v] Hadde det vært Adam eller Moses som ble kritisert, hadde det vel kommet presiseringer om dem også, men her var det frelserens natur og Guds vesen som ble angrepet. Med andre ord levde kirken i sin samtid og gav respons på de syn som til enhver tid gikk på akkord med hvordan de forstod Bibelen og overleveringene fra apostler og kirkefedre.

Theofilus av Antiokia (116 – 181) var antakelig den første som brukte selve ordet ”trinitas” for å beskrive Guds natur. Omtrent samtidig begynte Tertullian (160-220) å beskrive Gud slik. Og formuleringen ble mer og mer vanlig etter hvert når man skulle sammenfatte Bibelens lære om Gud på en kortfattet måte. Bakgrunnen for dette var ikke å innføre noe ny lære i kirken, men å forklare gjennom en mer konsis språkbruk hva Bibelen lærte og kirken trodde på i møte med angrep på læren om de tre personer og den ene Gud. I dag bruker noen sitater fra flere av oldkirkens biskoper til å skulle tilbakevise treenighetslæren, nemlig fra Eleutherus, Victor, Zephyrinus og Calixtus. Disse, som de fleste kirkefedre, formulerte skriftlig en klar tro på at Jesus var Gud åpenbart i kjødet og følgende kan siteres fra dem for å illustrere dette: «Jeg vet at der er én Gud, Jesus Kristus, og jeg kjenner ingen annen.” «Sønn og Fader er simpelthen forskjellige manifestasjoner av den ene Gud.» «Gud ble sin egen Sønn. Jesus Kristus var inkarnasjonen av den ene Gud.» Dette er av enkelte blitt fremstilt som en motsetning til treenighetslæren. [vi] Men at Jesus er den ene Gud er noe som tilhengerne av treenighetslæren er enige i, så dette er bare et eksempel på at misforståelser av hva læren er, har ført til kraftig skivebom i en del sammenhenger.

Vi ser altså at treenighetslæren spores tilbake til de eldste kirkefedre og kirkemøter. Videre er det interessant å se at læren ikke var kontroversiell under middelalderen. Det som ble diskutert i forhold til den treenige Gud da, var hvordan man skulle forstå forholdet mellom de tre; for eksempel som en kjærlighetsrelasjon ala Augustin eller som noe annet. Da vi fikk den første kirkesplittelse mellom østkirken (ortodoks) og vestkirken (katolsk) i 1054 var blant annet en formulering i den reviderte Nikeaformuleringen Nicenum avgjørende; om Ånden utgikk av Faderen eller av Faderen og Sønnen. Men det var ikke strid om de alle var Gud, og da den ene Gud.

Følger vi historien til reformasjonen er det heller ikke her stridigheter omkring treenighetslæren som gjorde at reformatorene som Luther og Calvin brøt ut, og de nye kirkesamfunnene formulerte heller ingenting nytt her. Dog fikk vi en oppblomstring av den unitariske kirke, særlig i Polen i kjølvannet av reformasjonen. I nyere tid ser vi at nye menigheter gjerne blir dannet ut fra forskjellig dåpssyn, sterke personligheter eller personkonflikter, syn på karismatikk og nådegaveutrustning. Men de fleste nye menigheter har heller ikke bygget på noe annet enn den klassiske treenighetslæren.

Oppsummeringsvis har vi sett at selv om kirken av sine motstandere er blitt beskyldt for å forkynne en triteisme, en lære om tre guder, har det motsatte altså blitt understreket av kirkemøtene og kirkefedre fra urkirken av. Synet om en Gud med tre distinksjoner samler så forskjellige tradisjoner og konfesjoner som baptister, ortodokse, lutheranere, pinsevenner, trosbevegelsen, katolikker, metodister, adventister, anglikanere, med mer. De er uenige om så mangt, men dette står de samlet om. Spørsmålet blir vel da om det er bibelsk grunnlag for denne Gudsforståelse kalt læren om den treene Gud eller treenighetslæren, eller om 99, 9% av de som bekjenner seg som kristne faktisk bygger på en hedensk overtro uten fundament i Bibelen? Flere kapitler vil se på hva Bibelen sier om Gud, men vi starter opp i neste kapittel med hvorfor en i det hele tatt «må gjøre det så komplisert».

 

 

Fotnoter:

[i] Striden på 300-tallet med Arius, som mente at Sønnen ble skapt av Faderen og således ikke var av samme vesen som ham, var den første store stridighet innen kirken selv. Ellers brukte kirken mye tid på å bekjempe gnostisk inspirert religiøsitet som også ofte skilte GT sin skapergud og Jesus som en annen gud.

[ii] Biskop i Antiokia – her sitert fra engelsk: “In Christ Jesus our Lord, by whom and with whom be glory and power to the Father with the Holy Spirit for ever» (n. 7; PG 5.988).

[iii] Ble inspirert av Polykarp som var disippel av Johannes. Var biskop i Lyons og levde 115-119. Sitat følger fra engelsk: ” «The Church, though dispersed throughout the whole world, even to the ends of the earth, has received from the apostles and their disciples this faith: …one God, the Father Almighty, Maker of heaven, and earth, and the sea, and all things that are in them; and in one Christ Jesus, the Son of God, who became incarnate for our salvation; and in the Holy Spirit, who proclaimed through the prophets the dispensations of God, and the advents, and the birth from a virgin, and the passion, and the resurrection from the dead, and the ascension into heaven in the flesh of the beloved Christ Jesus, our Lord, and His manifestation from heaven in the glory of the Father ‘to gather all things in one,’ and to raise up anew all flesh of the whole human race, in order that to Christ Jesus, our Lord, and God, and Saviour, and King, according to the will of the invisible Father, ‘every knee should bow, of things in heaven, and things in earth, and things under the earth, and that every tongue should confess; to him, and that He should execute just judgment towards all…'» (Against Heresis X.l)

[iv] Alexandrieren Arius mente at da Jesus ble eldre, sultet, led og døde,  kunne han ikke strengt tatt være guddommelig. Dette angrep han primært ut fra klassisk gresk Alexandrinsk (i motsetning til Antiokisk) filosofi, og ikke skrifttolkning eller urkirkens lære. I likhet med dere mente han at Logos var Guds første skapning – forskjellig fra resten av skaperverket med at han var direkte skapt av Gud, mens resten ble skapt via Logos. Biskopen ekskommuniserte Arius da dette brød så radikalt med den forståelsen kirken hadde av Bibelen og overleveringene fra de apostoliske fedre. Det utviklet seg til å bli en strid i hele den østlige kirke, og Konstantin grep inn. Først sendte han sin hoffbiskop for å mekle, men da det ikke gikk ble det innkalt til et allment kirkemøte. Her formulerte man først en bekjennelse utelukkende på skriften som skulle vise at Logos og Gud var det samme, men arianerne tilsluttet seg dette, da de mente at dette også kunne tolkes om det skapte. Da formulerte man en ny bekjennelse med klare antiarianske formuleringer. Denne ble vedtatt og bare 2 nektet å underskrive.

[v] Jesus var ikke først og fremst omstridt i forhold til sin guddomlighet – men i forhold til hans menneskelige natur. Dette ut fra den rådende hellenistiske og gnostiske filosofi om den høyt hevede Gud som umulig kunne blitt inkarnert i ett menneske og slik ikle seg den negative materie som verden var. I antikken hadde mange en grunnleggende negativ opplevelse av verden rundt seg. Den var fiendtlig og de opplevde seg som fremmede i universet. De opplevde seg som «skjebnens slaver», og flere har påpekt.at dette kan ha skyldes sosial umobilitet eller østlig påvirkning. Denne livsførelse fant sitt religiøse utrykk på 100-tallet etter Kristus i en rekke religionssystem som vi med et fellesnavn kaller gnostisisme. De har endel felles grunntrekk: For det første bekreftes følelsen av fremmedhet. Opprinnelig hersket det i den guddommelige verden fred og harmoni, Gud var alt i alle, og alt var inneholdt i Gud som ulike krefter i ham. Så forvillet noe av det guddommelige stoff seg bort fra «fylden», og i sin forvirring skapte denne fremmedgjorte del av Gud den materielle verden. Her er det blitt fanget og finnes nå som en guddommelig gnist i menneskets sjel eller ånd. Ulykken består i at de har glemt sitt guddommelige opphav. Frelse består derfor i at menneskesjelene får den nødvendige kunnskap (gr:gnosis) om hvor de kommer fra, og hvordan de skal kunne vende tilbake dit.

I gnostisismen utnyttes og omformes stoff fra mysteriereligionene – som var rimelig utbredt rundt Jesu fødsel – samt gamle nasjonalreligioner og jødedommen. Selve det gnostiske grunnmønster kan vanskelig forklares ut fra jødisk bakgrunn da skapelsen blir sett på som en beklagelig begivenhet, og den Gud som er ansvarlig for skapelsen av universet er uvitende eller ond eller begge deler. Verden er negativ, men Gud «fritas» skyld for skapelsen. Den ble skapt av laverstående engler. Det store oppgjør med gnostisisme og også Markion kom senere i det andre århundre. Her sto Justin, Irenius (mest mot gnostisismen) og Tertullian (mest mot Markion) sentralt.

[vi] Slik polemikk finner vi blant annet hos Torkild Terkelsen i Nardus.