Jesus – Gud, engel, en gud eller bare et menneske?

”Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg!” – Johannesevangeliet 5,39

Bibelen inneholder mange interne henvisninger mellom de forskjellige skriftene. Mange vers siterer eller sikter til andre vers eller bøker, og å følge disse vil vise oss mer av hvem Gud er. Det nye testamentet viser mange ganger tilbake til uttrykk hentet fra det gamle testamentet. I forhold til å følge parallellisering er det selvsagt viktig at vi ikke overtolker ting inn i teksten, men ser hver enkelt tekst i sin øvrige sammenheng. Vi må åpne opp for å la tekstene tale i seg selv minst mulig farget av våre fordommer. Heldigvis gir Bibelen oss mange koblinger klart og direkte.

bibelen

I Bibelen ser vi i stor grad at ord og handlinger som primært knyttes til Gud i det gamle testamentet brukes direkte om Jesus i det nye testamentet. En som i utgangspunktet avviser muligheten for at Jesus kan bli omtalt som Gud i Bibelen vil da måtte avvise hver enkelt parallellisering eller omtolke dem.[i] Dette er neppe et godt utgangspunkt for å studere hva Bibelen har å fortelle oss, og brukes heller ikke som analysemetode i møte med annen historisk eller religiøs litteratur.

Vi ser en klar parallell mellom Jesaja og Matteusevangeliet. I Jes 40,3 står det: «Hør, det er en som roper i ødemarken: Rydd vei for Herren (Javhe), legg en kongsvei for vår Gud (Eloshim) rett igjennom ørkenen!» I Matt 3,1ff ser vi følgende gjenklang hvor forfatteren selv sier hva han har siktet til: «På den tid stod døperen Johannes fram i Judeas ødemark og forkynte: «Vend om, for himmelriket er nær!» Det er om ham det er sagt ved profeten Jesaja: En røst roper i ødemarken:  Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette!» Og nedenfor i samme kapittel – og utdypet gjennom de andre evangeliene – ser vi at det er Jesus som Johannes ryddet vei for. Han som i Jesaja ble omtalt som Herren og vår Gud.

Vi finner enda en interessant parallell mellom Jesaja og 1. Petersbrev. I Jes. 8,13f står det: «Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for. Han skal være en helligdom, en snublestein og en klippe til fall for begge Israels riker, en snare og en felle for dem som bor i Jerusalem.» Og i 1. Pet. 2,4-8 ser vi: «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. (…) Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene vraket, blitt til hjørnestein, ja, en snublestein og en klippe til fall. Fordi de ikke tror på Ordet, snubler de.» Vi ser altså at Gud Jahve skal være en snublestein, og Peter brukte de samme ord på Jesus og så altså på versene i Jesaja som en profeti om Jesus. Dermed blir Jesus likestilt med Jahve Gud.

Vi kan og finne parallellisering innad i samme bok, blant annet i Johannes Åpenbaring 1, 8 at Gud sier: «Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige.» Da er det veldig interessant å lese noen vers lenger nede hvor Jesus taler i vers 17-18: (…) «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.» Så, som for å feie vekk all uklarhet, ser vi videre en direkte identifisering av Jesus med den allmektige Gud i 22, 13: «Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.»

Mange steder i Bibelen omhandler Jesu særegne posisjon, makt og ære. Jehovas Vitner lærer at Jesus er mindre enn Faderen begrunnet i Joh 14, 28: «Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg.» Men da glemmer man at dette var en ting Jesus sa på den tid da han hadde gjort som står i Fil. 2, 6-7: ”Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske”. Da er det selvsagt at Jesus kunne si at Faderen var større enn ham – Sønnen var jo til og med lavere enn englene for å frelse oss! Jamfør for øvrig Hebr 2, 9: «Men vi ser at Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, er kronet med herlighet og ære, fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle.»

Hebr. 1, 6b – som handler om Jesus som skal tilbes – «Alle Guds engler skal tilbe ham» er interessant i lys av Bibelens forbud mot å tilbe andre enn Gud – jamfør; 2.Mos 34,14 ”Du skal ikke tilbe noen annen gud!” Og i Salme 81,10 ”Du skal ikke ha noen fremmed gud,  du skal ikke tilbe andre guder!” Engelen i Åpenb. 22,9 viser det samme: ”Men han sa til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!».[i] Noen hevder at tilbedelsen i Hebreerbrevet bare er å forstå som en ”relativ” tilbedelse, men da tar man ikke Joh 5, 23 på alvor; ”for at alle skal ære Sønnen slik de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Faderen som har sendt ham.” Åpenb 5, 13f – hvor Jesus omtales som Lammet – vitner om det samme: ”Og hver skapning… hørte jeg si: Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet. De fire vesener svarte: Amen. Og de eldste kastet seg ned og tilbad.”

Videre kan vi jo lese det som står rett nedenfor i hebreerbrevet også – nemlig vers 8 og 9 som sier at Jesus er Gud, samtidig som han er salvet av Gud: «Men om Sønnen sier han:  Din trone, Gud, står til evig tid, rettferds stav er din kongsstav. Du har elsket rettferd og hatet urett;  derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine frender.» Hvordan forklares det at det står at Jesus er Gud om han ikke er Gud?[ii] Og hvorfor skal Gud den allmektige si ”Gud” til Jesus om han som Jehovas Vitner lærer, er den førsteskapte engel? En ting er at man omtalte dommere og krefter som guder sammenliknet med andre, blant annet for å få fram deres autoritet gjennom Gud, at de er hans tjenere eller at de er guder i demonisk betydning, men her er det den evige Gud Far selv som taler. Vi ser og at han sier ikke ”en gud” eller gjør noe annet skille mellom seg og Jesus her.

Det er naturlig å se det forrige verset i sammenheng med Jes 9,6: For et barn er oss født, en sønn er oss gitt.  Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud,  Evig Far og Fredsfyrste. I forhold til Jehovas vitner kan man spørre om de er enig i at det bare finnes en sann Gud. Om ”veldig Gud”  skal forstås som ”en gud” men ikke Gud, vil da Vakttårnet sin teologi innebære at Jesus er en falsk gud, eller innebære at det finnes to sanne guder? Jehovas vitner skiller mellom den mektige (ofte oversatt på norsk til veldige) gud Jesus og den allmektige Jahve (YHWH) – men sier ikke egentlig Bibelen både at Jesus er allmektig og at Jahve er mektig/veldig? I forhold til Jesu allmakt står det i Hebr 1, 3 at ”…han bærer alt ved sitt mektige ord…”, og enda klarere i Matt 28,18: Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.” Er ikke all makt det samme som allmakt? Så til Gud som mektig; her kan vi lese Jesaja 10, 20f: …i troskap skal de støtte seg til Herren [YHWH], Israels Hellige. En rest skal vende om, en rest av Jakob, til den veldige Gud. Her står det altså at YHWH (Guds egennavn oversatt med Herren) er veldig/mektig Gud, faller da ikke skillet sammen som kunstig? Vi ser det også i Jeremia 32.18: ”Du store, veldige Gud, som har navnet Herren [YHWH], Allhærs Gud!” Så, siden Jesus er ”mektig Gud” og Jahve er ”mektig Gud” hva må da Jesus være?

At Jesus ikke er ”en gud” forstår vi enda klarere i lys av Jesaja hvor vi blant annet kan lese følgende vers: Jes 43,10f: Men dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne meg og tro på meg og innse at jeg er Gud. Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal ingen komme. Jeg, ja jeg alene, er Herren,  foruten meg er det ingen frelser. Jes 44,6: Så sier Herren, Israels konge og forløser,  Herren, Allhærs Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, foruten meg er det ingen Gud. Jes 44,8: Frykt ikke, bli ikke forferdet! Har jeg ikke for lenge siden  kunngjort og fortalt deg det?  Dere er mine vitner. Er det noen Gud ved siden av meg? Jeg vet ikke om noen annen klippe. Allerede Jesu navn henspiller på Jesajas profeti da Jesus kommer av det hebraiske Jesjua som betyr Herren frelser. Her er et lite utdrag bibelvers som peker på Jesus som frelser: Joh 4,42 «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Fil 3,20: «Men vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi Herren, Jesus Kristus, som frelser». 2.Tim 1,10: «som nå er blitt åpenbart da vår frelser, Kristus Jesus, kom til jord. Han har tilintetgjort døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» 2.Peter 3,18: «Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Ham tilhører æren, nå og i all evighet!» Og i forhold til den ene Gud som klippen ser vi noe interessant i 1.Kor 10,4: «For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem; denne klippen var Kristus.» Kanskje et annet enda mer kjent bibelvers må sies å være beslektet, om enn ordbruken er noe anderledes – se 1.Kor 3,11: «Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus.» Det er interessant å se parallellene til GT som forkynner klart at det er en Gud og at han er klippe og frelser, samtidig som disse rollene eller funksjonene brukes utallige ganger på Jesus i NT.

Johannes-evangeliets første kapittel, den såkalte Johannesprologen, er sentralt i forståelsen av hvem Jesus er, og om forholdet mellom Faderen og Sønnen. Vi siterer derfor et større avsnitt her: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Når vi får lest det i sammenheng ser vi altså at Ordet er Gud samtidig som det er mer nyansert enn å være det samme som Gud Faderen, ellers kunne det jo for eksempel ikke stått at ”Ordet var hos Gud” som jo da hadde blitt Gud var hos Gud. Mot slutten av utdraget ser vi at Ordet var Jesus som ble menneske og tok bolig iblant oss. Her ser vi også benevnelsene Sønn og Far. 1. Joh 5, 20b sier enda mer kortfattet hvordan Bibelen mener vi må se på Jesus: ”…vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv.”

Versene fra Johannesprologen sier noe mer, de peker tilbake på selve skapelsen. Bruk av logos eller ordet om Jesus sikter til det guddommelige ord som i 1. Mosebok sin skapelsesfortelling skapte verden (1. Mos. 1,1ff) – jamfør Hebr. 1, 2: Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Og tråden trekkes videre til endetiden skildret i Joh. Åp. 19,13: Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og hans navn er «Guds Ord». Med slike koblinger virker det kunstig om man degraderer Jesus til en gud eller engel, han som skapte verden og skal gjenopprette den ved denne verdens slutt.

Jehovas Vitner avviser også Joh. 1, 1 sitt vitnesbyrd om Jesus som Gud ved å bruke en artikkeltilføyelser i egen oversettelse slik at Jesus blir ”en gud”, samt å henvise til et høyst spesielt utvalg av oversettere som ”sannhetsvitner”.[iii] Faktum er at ingen anerkjente, store oversettelser tolker det til ”en gud” og ”en” som ubestemt artikkel står ikke i den greske grunnteksten.[iv] Disippelen Thomas – en monoteistisk jøde – sitt utsagn til Jesus som ”Min Herre og min Gud!» i Joh. 20, 28 forsterker bare dette inntrykk (gresk ho theos = Gud i bestemt form entall)[v]: Johannes bekjenner Jesus som Gud samtidig som Johannes vet at det finnes bare en Gud – jamfør Joh. 17,3 hvor Jesus ber: Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus. Her ser vi altså: Det finnes en sann Gud, Jesus er Gud og det er en forskjell mellom Gud Fader og Guds Sønn Jesus.

Om man hevder at Jesus ikke er den ene Gud, får man i tillegg en lang rekke forklaringsproblem: Hva med at mennesker ble døpt i hans navn? – se Apg 2,38 Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. Enda mer interessant blir det om en sammenfatter dette med Apg 19,5: De hørte på dette og lot seg døpe til Herren Jesu navn. Hvordan kunne Peter si at de skulle døpes i Jesu Kristi navn, og i denne sammenheng ikke nevne noe om Faderen og Den Hellige Ånd, om Jesus ikke er Gud? Er han bare en engel som Jehovas vitner hevder, er det ikke da rart å døpe i hans navn – med tanke på at riter og innvielsessymboler ellers slik som omskjærelsen utelukkende ble koblet til Gud?

Jehovas Vitner vil gjerne forklare dette ut fra at det finnes flere slags dåper og at ”Johannesdåpen” viser at man kunne døpes i noens navn uten at de krevde å være Gud. Da overser man en helt fundamental detalj: Johannesdåpen ble aldri formulert som en dåp i Johannes sitt navn! Apg 18, 25 og 19, 3 snakker om Johannes’ dåp – man kan altså si ”Johannes sin dåp” – men det står intet om at det var dåpen i Johannes sitt navn, til ham, eller lignende. Derfor krasjer slutningen om at man kan døpes i andre enn Guds navn. Bibelen har intet vitnesbyrd om at mennesker er døpt til mennesker – eller i deres navn. Dette er særskilt for dåpen til Jesus og i lys av Bibelens øvrige vitnesbyrd ville det være blasfemisk å gjøre det om Jesus ikke er Gud. Videre må en jo spørre seg hvordan man da skal forstå at disiplene forkynte i Herren Jesu navn – se Apg 9, 28: Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem og forkynte frimodig i Herrens navn.

I en jødisk kontekst er det utenkelig at en kunne forkynt i andre enn Guds navn. Videre er det, om vi avviser Jesu guddomlighet, slående at Bibelen kobler Herren og Jesus sammen – Herren var jo en tittel på den evige Gud! Vi ser at disiplene legitimerer sin autoritet gjennom Herren Jesu navn, at ting skal skje i hans navn og Gud skal takkes ved ham – se for eksempel Kol. 3, 17: Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham. 1. Kor. 5, 4 er også interessant her: ”Dere skal samles i Herren Jesu navn, og jeg skal være til stede i ånden, og vår Herre Jesu kraft er med oss.” I lys av GT sine Gudsåpenbaringer er dette vanskelig å forstå som noe annet enn en beskrivelse av Gud selv. Om vi fortsetter å lese i lys av GT blir det også slående hva det som står i 2. Tess. 1, 12a: ”Da skal vår Herre Jesu navn bli æret hos dere, og dere skal få del i hans ære”. Her skal Jesu navn bli æret, har noen profet eller engel blitt slik æret ellers i Bibelen? Det er gjennom Bibelen en klar linje i forhold til at det gjennom ting som skjer er Guds navn som skal bli opphøyet. Om Jesus ”bare” er en manifestasjon av erkeengelen Mikael som Jehovas Vitner lærer, hvordan kan han da skille seg fra GT sine englebudskap med å peke på seg selv og ikke på Gud – på sitt navn og ikke på Jahve? Og Bibelen sier det mer tydelig enn som så også. Den slår ettertrykkelig fast at herredømmet Jesus har fått, ikke er lagt til noen engler – Hebr 2,5: ”Det er heller ikke under englers herredømme Gud har lagt den kommende verden som vi taler om.» Det virker også veldig merkelig at det ble gjort under av disiplene i Jesu navn om han ikke var Gud. I den jødiske verdensoppfatning var det utenkelig at mirakler skjedde i andres navn enn Gud – om det da ikke var demoner som var på ferde.

Når vi først diskuterer Gudsnavn så er det verdt å se på at Jesus også tar i bruk Guds egennavn i kommunikasjonen av hvem han er. I Johannes 8, 58 sier Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» Med bakgrunn i hvordan Gud omtaler seg selv i det gamle testamentet, er det naturlig å se dette som et klart utsagn fra Jesus selv om at han er Gud – se 2. Mos 3, 14: Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere.»

Jehovas Vitner avviser at disse vers skal sees i sammenheng og har i sin egen bibelutgave[vi] gjengitt Johannes 8, 58 med å putte inn ett ord vi ikke finner i grunnteksten slik at de får ”har jeg vært”. Men de greske ordene Egò eimi betyr direkte oversatt ”Jeg er”.[vii] Videre ressonerer de ut fra at det bare var for å angi at Jesus levde før Abraham ble født – uten noen hentydning til hans guddommelighet – at Jesus formulerte seg slik. De bruker flere bibeloversettelser som har en annen ordlyd enn ”er jeg”, men felles for dem også er at de også får en feil, påfallende og svært kunstig grammatisk syntaks.[viii] Er det ikke merkelig at man radbrekket grammatikken slik om det ikke var noen dypere mening? Hvorfor ikke skrive ”jeg var til før Abraham” om det var alt forfatteren ville få fram? Siden det er valgt en slik alenestående meget merkelig formulering med tydelig gjenklang til et så sentralt sted i Mosebøkene,[ix] virker det urimelig å tro at dette ikke er tilsiktet fra forfatterens side.

Kol 1,15 brukes gjerne av Jehovas Vitner for å argumentere for at Jesus var født og ikke skapt:[x] ”Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte.” Men da overser man at det ofte er slik i Bibelen at førstefødt forteller om rank eller viktighet og ikke fødsel eller skapelse. Dette ser vi for eksempel i Salme 89,27f: ”Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min frelsende klippe. Ja, jeg gjør ham til min førstefødte, den høyeste blant kongene på jorden.”[xi] Dette forteller om David som var den yngste – den ”sistfødte” – men som Gud gjorde til den ”førstefødte”. Denne salmen ble tidlig i jødedommen sett på som bilde på Messias, og var derfor naturlig for de nytestamentlige forfatterne å bruke på Jesus. Ut fra kolloserversets sammenheng kommer det også klart frem at det er Jesu rang det er snakk om – særlig tydelig ser vi det 3 vers lenger nede: ”Han er hodet for legemet, som er kirken.  Han er opphavet,  den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste.” Dessuten ser vi i versene rett nedenfor at Jesus ikke er en del av skapelsen. Vers 16 sier klart ”i ham er alt blitt skapt” og vers 17: ”Han er før alle ting og alt består ved ham”.[xii] Og Kol 2, 9 skulle oppsummere det hele med å slå fast om Jesus at: ”I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede”.

Det er mange flere bibeltekster som bevitner Jesu guddommelighet – som; Tit 2,13: «mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten»;[xiii] Jes 9,6: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste»; 2.Peter 1,1: «Jesu Kristi tjener og apostel, hilser dem som ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet har fått den samme dyrebare tro som vi»; Rom. 9,5: «dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovet i all evighet. Amen.»[xiv] Dette er bare noen av de mange bibelske henvisningene til at Jesus er Gud. I tillegg kan man ta med alt det Jesus sa om at han var veien, sannheten og livet, livets brød, oppstandelsen og livet, med mer – ting bare Gud kan gjøre krav på. Det bibelske vitnesbyrd ser ut til å gi et klart og samlet vitnesbyrd om hvem Jesus var og er.

 

 

[i] Jehovas Vitner nedtoner dette med å bruke enn mer neddempet oversettelse av ”tilbe”, nemlig ”å bøye seg ærbødig for”, og hevder at dette støttes av en rekke bibeloversettelser. Men alle anerkjente standarder bruker ordet tilbe og større språkkommentarer som Strong, Robertson og Vincent har også denne oppfatningen. Det greske ”proskunein” betyr direkte oversatt ”å kysse hånda til” – og blir som regel i evangeliene, Apg., apokryfene og i 1. Kor oversatt med tilbe. Videre sikter dette direkte tilbake til LXX-oversettelsen av 4. Mosebok samt Salmene hvor det helt klart var brukt i betydning ”tilbe”. Selv om det er rett at ordet i seg selv ikke bare kan oversettes med tilbe, noe bla Matt 9, 18 og 20, 20 viser oss, så er det gode grammatikalske grunner for å bruke den betydning i lys av Bibelens øvrige bruk av ordet og dets egen henvisning til en GT-parallell hvor ”tilbe” uten tvil må brukes..

[ii] Teksten her viser jo for øvrig tilbake til Salme 45,7: «Din trone, Gud, står til evig tid, rettferds stav er din kongsstav.» Da dette antakelig var en salme til en konge, har noen innvendt at det viser at Jesus ikke er Gud siden kongen ikke var det. Men dette er å presse referansen som jo var ment å få fram Jesu spesielle posisjon.

[iii] Jehovas Vitner sikter videre til flere bibeloversettelser som skal støtte deres syn. Problemet er at disse bygger på enkeltstående oversettere (uten bred faglig basis) og oversettelser som legger mer vekt på å kommunisere i en moderne og dagligdags stil enn på å være direkte greskoversettelser. I tillegg har en del av deres referanser kommet fra svært tvilsomme kilder ut fra en kristen forståelse av Bibelen, for eksempel Johannes Greber som var en spiritist som sa at åndene sa til ham hvordan det skulle oversettes… Se ellers egen kommentar til ”Bibeloversettelser”.

[iv] For eksempel har følgende oversettelser Gud og ikke ”en gud” i oversettelsen: Bibelselskapet 1930 og 1978/85, New International Version 1984, Norsk Acta 1973, Norsk En levende bok 1988, King James Version 1611, Basic English 1964, Norsk Bibel 1988, American Standard Version 1901, Darby Bible 1884/1890, Young’s literal translation 1862/98, Svensk GT82, Svenska Folkbibeln 1998, Svensk 1917, Dansk 1931, Tysk Luther 1912, Tysk Elberfelder 1905, Fransk Kius Seqond 1910. Det er for øvrig verdt å merke seg at begrensningen skyldes at det bare er disse som var tilgjengelige for studie på skrivende tidspunkt – med andre ord har alle standarder vi har sjekket denne formulering!

[v] Jehovas Vitner vil gjerne prøve å forklare dette på samme måte som de gjør i Joh 1, 1 med at det egentlig skal legges inn artikkelen ”en” Gud. Men i Johannes 20, 28 så bruker Johannes Gud i bestemt form entall om Jesus – altså ikke ”en gud” men ”Gud” – og dermed faller muligheten til slik fri tolkning bort. Det har og blitt hevdet at dette bare var et følelsesmessig utbrudd av disippelen. Dette har ikke underbygging – eller noen paralleller i skrivemåte med resten av Bibelen, og blir spekulativt. Hvorfor skulle ikke i så fall nedskriveren få det klarere frem at det bare ”glapp ut av ham”? Det er jo ikke et ”liveintervju” som skildres heller! Reduksjonen av betydningen til 20, 28, blir gjerne også forsvart ut fra Joh 20, 31 men til det er det klart å si: Selvsagt trodde han Jesus var Guds sønn! Dette tror jo kirkene også på. Men det sier jo intet som svekker hans kommentar rett ovenfor, eller taler mot den klassiske treenighetslæren.

[vi] Jehovas vitner har en egen bibeloversettelse kalt Ny Verden som skiller seg mye ut i forhold til andre oversettelser. De har for øvrig ikke offentliggjort hvem som oversatte Bibelen til deres versjon, og argumentert ut fra at Gud skal ha all ære. Men i den senere tid har flere avhoppere fra vitnene avslørt at det blant dem som var i oversettelseskomiteen ikke var eksperter på arameisk, hebraisk eller gresk – Bibelens grunnspråk… Jamfør f.eks. eks-ledende David A. Reed. I den senere tid er det likevel kommet en oversikt over hvem som oversatte til NV. Denne oversikten er ikke utgitt av Vakttårnet, men fra et tidligere medlem som var nevø til Fred Franz (tidligere leder av Vakttårnet). Komiteen bestod av Fred Franz, Nathan Knorr, Albert Schroeder og George Gangas. I forhold til relevant språklig utdanning er det kun Franz som har to års greskstudie på universitetet i Cincinnati og han er selvlært i hebraisk.

[vii] Ordene kan ut fra den øvrige sammenheng måtte tilføyes pronomen i oversettelsen, slik det gjøres andre steder i Johannesevangeliet. Men her står de ikke i noen bestemt sammenheng som tilsier pronomentilleggelse for å forstås, slik som Joh 8, 24. 28, og dermed er det korrekt å ikke tilføre det ut fra konteksten. Det blir dermed en direkte ord-for-ord-oversettelse + en korrekt oversettelse i forhold til sammenheng, å skrive ”jeg er”. At det direkte skal oversettes ”jeg er”, har også Jehovas Vitner innrømmet i sitt polemiske heftet ”Hvem er Ordet ifølge Joahennes?” utgitt av Vakttårnet 1963..

[viii] Lyder Bruns ungdomsoversettelse, Murdocks oversettelse fra syrisk grunntekst og den tyske oversettelsen til Stage: ”Før Abraham ble til, var jeg.” De viser og til noen veldig frie oversettelser som er irrelevante i denne sammenheng da de ikke legger vekt på språklig direkte oversettelse, men god flyt og en moderne stil.

[ix] Jehovas Vitner vil her bruke den greske oversettelsen av Septuaginta for å vise at man i 2. Mosebok der bruker ”ho Òn” som betyr ”Den som er” eller ”Vesenet” i stedet for Egò eimi. Men dette er egentlig et merkelig argument som bare er gyldig om man mener at Johannes ikke forsto hebraisk! Hvorfor skulle han bruke annet enn grunnteksten på sitt eget morsmål når han skrev evangeliet? Septuaginta (som for øvrig Vakttårnet liker å sitere) har mange feil i forhold til den hebraiske grunnteksten, og er således ikke alltid noe godt sannhetsvitne som en ord-for-ord-oversettelse av GT. Man må bruke de originale grunntekster når man skal oversette Bibelen, for å unngå at feilkilder forplanter seg videre.

[x] Vakttårnets lære om Jesus som Guds første skapning, begrunnes også ut fra Åpenb 3, 14: ”Skriv til engelen for menigheten i Laodikea:  Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk:” Betyr så dette at Jesus var starten/begynnelsen på skaperverket? Vakttårnet lærer at Faderen er den som snakker i Joh. Åpenb 21, 6 og 22, 13 som begynnelsen. Dermed må begynnelsen i Joh. Åpenbaring være noe annet enn begynnelsen på skapelsen. Gud har jo ikke blitt skapt. Når vi ser på grunnteksten, finner vi at det er det greske archè som brukes. Det har så forskjellige betydninger som makt, begynnelse, hersker og administrator. Det er samme ordet (i flertallsform) du finner i Luk. 12, 11. Dermed virker det mest saksvarende å oversette slik New International Version gjør det, nemlig ”the ruler of God’s creation”. Dette verset kan ikke brukes til å hevde at Jesus er skapt hvert fall. Den genitivform Jehovas Vitner velger, regnes dessuten som usannsynlig av de fleste greskforskere. Det er og interessant å registrere at de bruker oversettelse fra LXX i stedet for den hebraiske grunntekst. Det er for øvrig feil at det er enighet om at Joh 3, 14 spiller tilbake på Ordspråkene 22 slik de hevder i publikasjoner som ”Hvem er Ordet i følge Johannes?”. Dette er kun en tese av noen bibelkommentatorer uten sterke argument, og ingen bibelfotnoter refererer dit.

[xi] Jehovas vitner tolker dette verset om Jesus. Men da vi leser versene i sin sammenheng ser vi fort at det er snakk om David – jamfør særlig vers 21: ”David, min tjener, fant jeg,  med hellig olje salvet jeg ham.” Dessuten vers 36: ”En gang sverget jeg ved min hellighet,  og jeg vil ikke lyve for David..” Når en leser så ser en at alt er i en helhet, ingenting grammatisk tyder på at det plutselig blir et personskifte. Og slik i vers 31: ”Dersom hans sønner forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud,” og 37 ”Hans ætt skal alltid leve;  hans trone skal bestå for mitt åsyn  så lenge solen er til.” Skal Jesu sønner også tolkes billedlig da? En annen ting som gjør at den neppe kan tolkes profetisk på den måten, er det faktum at det aldri er gjort det verken i den rabbinske eller kristne tradisjon.

[xii] Ny Verden-oversettelsen setter inn ordene ”annet” i disse versene, men som NV sitt eget forordet selv sier, så er dette ikke ut fra hva som faktisk står i grunnteksten, men tilføyelser ”av hensyn til sammenhengen”. Når intet i teksten antyder disse ordene, sitter vi kun igjen med at de er nødvendige av hensyn til den teologiske sammenhengen Jehovas Vitner tenker i – og da blir det jo feil premisser som styrer; nemlig menneskelig teologi i stedet for Ordet fra Gud. Med andre ord: Bibelen formes etter våre menneskelige tanker.

[xiii] Jehovas vitner har argumentert med at det er en feil oversettelse og sagt at 1930-utgaven er mye mer i tråd med NV-oversettelsen. Her er 1930: ”mens vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet,” Den peker og klart på Jesus som den store Gud. Om ikke hadde den måtte skrive ”…av den store Gud [ikke apostrof], og vår frelser…”

[xiv] Rom 9, 5 er noe uklar da de eldste avskriftene ikke hadde noen systematisk tegnsetting. Dermed er det grammatikalsk rom for både å tolke æren til Jesus og til Faderen.