Hva betyr egentlig den treenige Gud for oss?

Ganske mange tenker litt hva så i forhold til teologien rundt den treenige Gud. Så hvorfor bråke med dette og gjøre alt så vanskelig? Svaret til kirken er egentlig ganske enkelt på hvorfor: Fordi som vi har sett er den utkrystallisert som et konsentrert begrep rundt Bibelens samlede vitnesbyrd om Gud. Og kirken regner Bibelen som autoritativ om Guds vesen. Vi snakker ikke bare om perifere avsnitt heller i Bibelen, men nøkkelhistorien om Jesu liv som skildrer et samspill som vi har sett på tidligere.

Men «hva så» fortjener noen flere betraktninger. Ok, så er Gud treenig. Hva er forskjellen for meg eller troen om han er treenig eller ei? Flere aspekt med den kristne tro kommer først «på rett plass» med en treenig Gud. Forsoningen med Gud slik vi for eksempel ser i 2. Kor 5, 19 er en av dem: «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.» Gud Faderen tok selv initiativ for å bygge bro over den avgrunn som er mellom oss og Ham. Jonas Qvarsebo kommenterte i noen ukesbrev 2002 at det ofte i en forenklet forkynnelse bygges en mur mellom Jesus og Faderen, hvor Faderen er vred og hellig og egentlig umulig å gjøre fornøyd. Derfor måtte nærmest Jesus gripe inn med å dø for å blidgjøre Gud Faderen. Vi sitter da ikke igjen med bildet av faren til den bortkomne sønn som Jesus lærte oss, men et bilde av den sinte Gud som må ha betaling. Det høres ut som Gud Faderen er en passiv mottaker av Jesus sitt offer. Men sannheten er at forsoningen er Guds handling mot oss. Gud er ikke vår fiende som trenger blod for å blidgjøres. Det er vi som er Guds fiende, som trenger at Gud dør for oss. Dette og med det også Guds kjærlighet kan tåkelegges med forenklinger ift Gud Fader som dommer og Jesus som forsoner. Gud Faderen lider også på korset for oss og ikke «bare» Jesus! Det er ikke bare Jesus som skilles fra Faderen, men Faderen også fra Sønnen. Hele guddomens fylde lider for å få fellesskap med oss.

Går vi litt dypere inn på treenigheten sier den enda mer om Gud selv. Da jeg selv dvelte med dette aspektet fikk jeg noen overraskende aha-opplevelser i forhold til Guds egen natur. Læren beskriver altså et vesen som fra evighet er relasjonelt. Noe som alltid er og har vært i gjensidig fellesskap og som underordner seg noe annet i kjærlighet. Først med forståelsen av denne evige relasjonen, kommer «Gud er kjærlighet» (1. Joh 4,8) mer til sin fulle rett. Karikaturer om en majestet som skaper for å få seg undersåtter å herske over blir absurd når dette får synke inn. En treenig Gud trenger ikke oss for å kjenne på makt og ære. Gud skapte ikke oss fordi han ville ha noen til å tilbe seg i sen ensomme majestet. Ei heller fordi han i seg selv trengte noen som kunne elske ham. Gud skapte alt inkludert deg fordi han ville, og døde for oss for å få relasjon med oss.

Jeg er gjennom denne vandringen blitt styrket i min tidligere dårligere begrunnede tro på Gud. Både Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd er en Gud med samme vesen, men de inntar forskjellige roller i frelseshistorien, gjerne i samspill med hverandre. De er alle den ene evige Gud – en Gud som ikke kan deles opp selv om han har tre distinksjoner. Om vi ikke forstår dybdene i dette så kan vi likevel få leve i aksept til og trygghet for at Jesus er vår frelser og Gud – at Faderen virkelig er vår himmelske guddommelige far som elsker oss uendelig mye og at Den Hellige Ånd virker i våre liv den dag i dag om vi lar ham få slippe til. Og vi kan få leve i vissheten om at det bare finnes en allmektig Gud, og at han elsker oss! Han har skapt oss i sitt bilde. Jeg tror evnen til kjærlighetsrelasjon er en av de viktigste likhetstrekkene mellom oss og Gud. Vi reflekterer den treenige Gud når vi lever i kjærlighet med hverandre slik han er kjærlighet fra evighet av.