Bokanmeldelse: Dødsrikets verdenshistorie av Olav O. Aukrust

Dødsrikets verdenshistorie er et omfattende trebindsverk som forteller om menneskehetens forestillinger om livet etter døden. Å ha et så omfattende arbeid om et så spesifikt område av religionshistorikken på norsk er i seg selv et godt salgsargument etter min mening. Men boken har også store svakheter.

Boken begynner med de antikke religioner som gresk og egyptisk religion, og tar oss så med gjennom forskjellige verdensdeler og religioner i de første halvannen bindene. Siste del av bind to vies til parapsykologi og spiritisme. Første del av bind tre omhandler kristendom og siste halvdel går mer over til å forkynne det antroposofiske verdenssyn. Og her er vi inne på et av bokens klare ankepunkt. Etter undertegnedes mening farges boken vel mye av forfatterens egen livsanskuelse som antroposof. Dette merkes ikke så altfor mye i bind 1, men er ganske forstyrrelse i forhold til utvalg av ideer og skrifter etter hvert. I behandling av jødedom for eksempel brukes veldig lite spalteplass på ortodoks jødedoms forestillinger, og veldig mye på helt marginale fenomen og «kjetterske» skrifter som passer mer med det antroposofiske livssyn. Det er vanskelig å ikke føle at dette gjøres for å passe bedre i den metafortellingen forfatteren ønsker å få frem. Dette går klart ut over helhetsbildet om hva jødedom faktisk tror på. Det vil således kreve en del forhåndskunnskap fra leseren om en ikke skal miste helheten ved forfatterens utvalg.

Den beste delen av verket er det første bindet hvor Aukrust går religionshistorisk gjennom de antikke religionene. Her beskrives på en forholdsvis forståelig måte gamle tiders livsanskuelse. Det er veldig prisverdig og kjekt å ha så mye religionshistorisk stoff samlet mellom to permer på norsk! Etter hvert blir det en del sidevandringer og kan bli vanskeligere å holde på oversiktsbildet. Dette har selvsagt noe med det ambisiøse utgangspunktet og det store mangfoldet som skal beskrives å gjøre. Men slett ikke alt kan forklares av bredde. I forhold til islam er rotete struktur hos forfatteren for eksempel veldig tydelig. Fremstillingen er veldig fragmentert og gjort på en måte som ikke gjør det lett å følge forfatteren. Her burde redigeringen av informasjon vært gjort annerledes. Kilder er heller ikke alltid lett å følge, og mange steder vet en ikke hvilken tradisjon det siktes til, om det er synspunktet til en forsker eller om det er noe som bygger på Koranen selv.

Norrøn-germansk religion er savnet mer utførlig beskrevet. Fremstillingen av kristendom er så sterkt farget av ideologi at den nesten blir uinteressant. Han har en klar holdning hvor han løfter frem sjelevandringstanker og sjelens udødelighet, og fremstiller dermed nesten usant kristendommens idehistorie. Det blir nesten som en, antakelig ubevisst, hvit løgn slik han velger ut her.

Konklusjon er at det er et interessant verk i seg selv, men det må virkelig leses på en bevisst måte. Bind 1 kan anbefales i forhold til antikke religioner. Bind 2 er en blandet fornøyelse, og tredje bind er forkynnelse som nok appellerer mest til antroposofene.


One Response to Bokanmeldelse: Dødsrikets verdenshistorie av Olav O. Aukrust

  1. Les bøkene Skjoldmøysagaen Nornens beretning og Volvens tale.