Den ekte påskekrimmen

Det eneste som åndelig fascinerer meg mer enn tanken rundt den guddommelige inkarnasjon i julemysteriet, er hendelsene vi feirer i påsken. En ting er at det rommer det meste av hva en gripende historie kan ha med av moment; svik, maktkamp, skuffelse, nederlag, frykt, forvirring, grådighet, feighet og håp. Men når en legger til den åndelige dimensjonen de kristne tror på, blir det helt grensesprengende.

Palmesøndag. Jesus kommer ridende inn i Jerusalem på et esel. Begeistringen blant folket. Her kommer den utvalgte som skal frigjøre oss! Hosianna! Men, på et esel? Ikke akkurat det mest prangende valget. Og vi ser ikke så mange våpenføre menn i følget hans. Jaja, dette er starten på frigjøringen. Hvor er palmebladene? Vi må feire!

Jesus møter her folks forventninger, men gjør det til noe annet og mye større enn vi kan se for oss. De lengtet etter politisk frihet og nasjonal styrke. En konge over og for jødene. Men Jesus kom for å være en annen type konge. Kongen som vasket disiplenes føtter og red på et esel. Men og kongen som er over alle jordiske konger og som søker å ikke gi oss politisk trygghet her og nå, men frelse for evigheten. Han skulle ikke overvinne romerne, men de destruktive krefter og døden selv.

 Skjærtorsdag. Vi ser han og disiplene samlet til måltid. Fellesskap. God stemning. Men virker han tankefull? Han sier litt rare ting med ord som «til minne om meg» når han bryter brødet. Men det ikke alltid lett skjønne hans ord og bilder. Kanskje han forklarer mer senere. Skal noen forråde mesteren?! Men Jesus, jeg ville aldri tenkt tanken en gang! Forråde deg 3 ganger før hanegal?!

Jesus innstifter et måltid som feires, deles og minnes av 1,2 milliarder av mennesker den dag i dag. Dette er mitt legeme og blod. Nåde som blir noe konkret og fysisk formidlet til oss. Felleskap med hverandre og med Gud.

 

Natt til langfredag i Getsemane. Jesus har alltid vært opptatt av bønn, men det var nå fryktelig sent å skulle be akkurat nå. Døsig. Oi, Jesus er tydelig skuffet over oss som sovna flere ganger. Veldig flaut og jeg er skuffa over meg selv. Jesus virker sint til og med. Nesten så jeg ville sagt at han ser redd ut? Å, der er Judas. Men hvem er de mennene som kommer. Sverdet, vi må forsvare mesteren! Skal jeg stoppe å slåss for deg? Men… Hva skjer, Jesus tas med bort. Vi vet at noen av prestene mislikte tempelryddingen og en del av det han har sagt, men å ta han midt på natta? Nå er jeg redd! Følger etter på god avstand for å se hva som skjer. Hva skal vi gjøre? Nei, jeg kjenner han ikke og har ikke vært med han. Flaut å lyve slik, men jeg er livredd for hva som skjer om de finner ut sannheten. Hanen! Du visste dette ville skje Herre. Hvorfor gikk du sammen med meg i det hele tatt da? Jeg fordømte feiging!

Noe av det særegne med den kristne Gud er hvordan Bibelen er full av skrøpelige mennesker som feiler og er utilstrekkelige. Dette Gud velger å bruke, er hverken muskelhelter, folk av fin stand, kloke akademikere eller spesielt moralsk høyverdige mennesker. Men som Peter skal få oppleve en stund senere. Jesus kaller han klippen og sier han skal bygge menigheten på ham. Peter må ha følt seg så komplett mislykket, men ble likevel møtt med oppreisning, nåde og tillit fra Jesus. Jesus som brukte fiskere til å være kirkens ledere, ikke det etablerte presteskapet. Han sier ikke at det gale vi gjør er greit eller ikke har betydning, men møter oss med positiv forventning til hva vi kan utrette i Guds nåde.

Langfredag. Der står han foran prestene. Bruk nå litt smarte ord Jesus. Vær litt pragmatisk! Ikke gi Kaifas noe mer å ta deg for, de er sinte nok allerede. Dette går ikke bra. Nå slår de han også. Men han er ikke sint. Virker mer som han gjør en jobb som må gjøres. De sender han visst videre til romerne. Om de tenker dette er nok en jødisk opprører vil de gjøre kort prosess. Vet ikke hva som skjer inn i bygningen, men hører noen romerske soldater snakke om gallileren som fikk selveste Pilatus til å bli stum under avhør. Apropos Pilatus, der kommer han ut på balkongen. Snakker han om Jesus? Noen i folkemassen roper om å fri morderen Barnabas og korsfeste Jesus. De får med seg flere. Pilatus sier noe mer, men hører ikke hva. Så går han inn igjen. Ventetiden er forferdelig. Å nei, han piskes! Og hva er det for noe han har på hodet? Blodet renner i strie strømmer fra både hode og kroppen. Nå er det offisielt; han skal korsfestes. Jeg svimler og må sette meg ned. Alt rakner. Så kommer tårene. Litt senere det mest forferdelige syn. Han kan knapt gå og detter i bakken flere ganger. Har ikke sjanse til å bære den tunge tverrbjelken. En fra mengden blir kommandert til å bære for han. De tar han til retterstedet. Jeg klarer ikke stoppe gråten. Han spikres som en forbryter av verste sort. Vår mester! Han gjør ikke motstand. Han sier selv nå at Gud må tilgi disse avskyelige menneskene som piner og plager han. Og så til slutt: Vår leder og mester, min kjære venn, han dør. Han som vekket folk fra de døde, helbredet, gikk på vannet, snakket profetisk, forvandla vann til vin og smårusk til mat for flere tusen. Han dør! Alt er i grus og uforståelig. Jeg er redd. Må stikke før noen kobler meg til han.

Jesus skjønner hva som skal skje mens han er i bønn i Getsemane. Ikke bare det vi kanskje tenker på i forhold til mishandlingen. Spott. Slag. Spark. Spytting. Torner presset inn i hodet. Pisking så huden flerres opp. Gjennomboring av håndledd og føtter og spikring opp på et tre. Langpiningen. Tørsten. Kvelning. Døden. Men kanskje enda mer det for oss helt uforståelige: Adskillelsen fra det intime treenige felleskap med Faderen. Et kjærlighetsfelleskap og en større og dypere enhet enn vi vil kunne forstå. Jeg tror det var den delen som Jesus grudde seg mest til ved tanken på å gå inn i døden. Jesu kvaler og lidelse her er ikke noen tankeøvelse som bare preller av på en superhelt. Det fortelles det piplet frem blod, noe vi vet kan skje under ekstreme psykiske påkjenninger. Men Jesus visste dette var måten å gjøre det på for å redde oss. Så han ventet lydig, stoppet disiplene som tok til våpen for å forsvare han og gikk frivillig inn i fangenskapet og døden. Den ultimate straffen tok han.

Påskemorgen. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt fremover. Jeg trodde dette var greia. Meningen. Alt stemte inntil den grusomme dagen. Og nå ligger mitt liv og mitt håp dødt inni en gravhule. Hvert fall godt sitte her og kunne snakke med de andre, selv om vi leter etter å finne meningsfylte ord. Kvinnene kommer stormende. Hva har hendt? Er de på jakt etter oss også? Hva, Jesus vekke fra graven? Har de tatt liket også nå. Stått opp?! Umulig. Nå klarer jeg ikke mer galskap. Men… Hvem er det som plutselig står foran meg. Mester? Herre!

Så er det morgenen som forandret alt igjen. Den første store verdensforandring kom da Gud trengte inn i sitt eget skaperverk og lot seg bli et menneske. Den neste kom da Jesus trengte gjennom døden og for en gang for alle overvant den. For oss mennesker og naturen er død og forgjengelighet innvevd i selve naturen. Jesus overstiger naturens orden her og peker frem mot noe som han lover skal gjelde alle som tror på han. Han peker på oppstandelse, nytt liv, nytt håp. Og av dette ble disse usikre, redde, bråsinte, skeptiske disiplene hans noen energiske misjonærer som startet verdens største religion og som ofret egne liv for å fortelle videre om dette til andre mennesker. Hosianna!