Hvorfor jeg tror og ikke tror

Det finnes mange grunner til at vi enten tror eller ikke tror på noe. Personlige grunner, ofte sterkt preget av følelser og ting vi ikke kan sette helt ord på. Det er veldig personlig hvorfor vi foretar de valg vi gjør. Her skal dere få en hurtig skisse av litt av min vandring mellom tro og tvil.

Jeg tenker i utgangspunktet at jeg er av den rasjonelle typen. Så ser jeg hvordan følelser også spiller inn i forhold til den kalde logikk også i mitt tilfelle. Men la oss begynne med det enkle og litt intellektuelle.

Naturvitenskap

Jeg har alltid vært fascinert av naturvitenskap, særlig kosmologi og astronomi – og historie. Typisk nok husker jeg hvordan jeg i andre klasse på barneskolen prøvde å forklare klassekamerater at stjerner er soler akkurat som sola vår. Dog med lite hell. Jeg er nysgjerrig av natur og søker å forstå sammenhenger. En kunne kanskje tenkt seg at min naturvitenskaplige interesse var en trussel mot å tro på en Gud. Men akkurat det har aldri vært noen konflikt for meg. Heller tvert imot. Så lenge man møter vitenskapen på en edruelig måte, og klarer å skjelne hva som er vitenskap og hva som er metafysikk, har jeg ikke opplevd noe problem.

En må bare trenge litt dypere i hva som faktisk kommer fram så innser vi at for eksempel imaginær tid hos Hawkins, kun er det, imaginært. At tilstander som går mot uendelig ikke er det samme som uendelig. At multivers er en uvitenskaplig (les ikke-etterprøvbar) konstruksjon for å prøve å komme til rette med begynnelsen og det antropiske prinsipp på en ikke-teistisk måte. Og så videre. Å boltre meg med strengteori, singulariteter med mer er veldig fascinerende og givende, men har spilt lite inn på min tro eller ikke-tro.

For meg har vitenskapens begrensning, og dens påpekning av hvilke ekstremt fininnstilte forhold som må til for at vi overhodet skal kunne eksistere, vært en styrke og supplering til min tro. For meg er Gud som igangsetteren av alt, mer logisk enn at det skulle starte av seg selv. Om Gud ikke finnes, hva skyldes det da at prosessen vi kaller ”the big bang” begynte for 13 milliarder år siden, hvorfor ikke for 40? Om en så kommer med sirkeltenkning eller multivers så har vi bare forskjøvet problemet lenger tilbake i tid/ledd. Om vi tenker at the big bang oppstod etter et big chrunch fra et tidligere univers, hvordan startet så det hele? Vi kan snakke om uendelig framtid, men det gir ikke mening her å snakke om uendelig fortid. Til syvende og sist mener jeg da vi vil måtte ende med en årsak utenfor kosmos. Og i tråd med hva vi legger i begrepet Gud, vil jeg si at årsaken er Gud, som jo er utenfor tid og rom.

Historie
Menneskets historie er interessant og besynderlig og jeg finner ammunisjon både til min tro og vantro her. For å begynne med min vantro så kjenner jeg både på det ondes problem og kirkens manglende helliggjørelse som fundamentale trosproblem. Hvorfor er det så mye lidelse og ondskap? Vi ødelegger skaperverket og ensomheten er massiv i vårt samfunn. Når jeg ser bilder fra barnehjem i Irak, hører om pedofiliringer eller voldtatte kvinner, da føles ikke Gud som mye å samle på.

Det sies at Gud har gitt oss friheten til å forvalte og ta vare på hverandre, men når han ser hvor egoistiske vi er, hvorfor gjør han det likevel? Burde han ikke sagt «nok er nok, jeg kan ikke la uskyldige lide for at dere skal lære å ta ansvar for og elske hverandre!» Kunne han ikke gjort det som skal skje når vi kommer til himmelen nå med en gang?

Og så var det helliggjørelsen: Bibelen lover at de som søker Gud skal fylles med hans ånd, så viser historien oss hvor mye rart kirkens folk har gjort opp gjennom tidene. For noen sleske snabeldyr noen av geistlighetens menn har vært! (I rettferdighetens navn viser selvsagt også kirkehistorien oss mange enestående mennesker som har ofret alt for og med den kjærlighet de har bekjent sin tro til.)

Ok, nå er jo Bibelen tydelig på hvor skrøpelige de mennesker Gud bruker er. Det er vel gjerne litt av essensen i hvorfor Jesus måtte komme hit og dø for oss? Vi husker Peter som fornekta Jesus tre ganger, og senere ble kalt klippen. David drev hor og var en morder! Thomas tvilte på den oppstandne Jesus, og så videre.

Dette synes jeg faktisk er trossstyrkende fordi det er så sant og menneskelig. Mange av verdens religiøse skrifter skildrer de plettfrie; religionens ledere og/eller stiftere og deres rene menighet. Bibelen er så åpenhjertig om menneskelig svakhet og dumhet så jeg tenker at den kan nesten ikke være oppdiktet. Ville ikke da forfatterne, i tråd med andre antikke skrifter, heller ha glorifisert seg selv og lederskapet, hvert fall ikke så til de grader tatt med alle slags nederlag?

Det er en annen trosstyrkende ting for meg med historien, og det er fortellingen om Jesus. For 15 år siden hadde en del medier fokus på at det også fantes andre helbredelsespredikanter på Jesu tid. Men han er et radikalt brudd med samtiden på mange måter, uten at noen har klart å fange ham inn i diverse endimensjonale bilder av en filosof eller politisk opprører.

Men enda viktigere er at han påstår å være Gud som lider og dør. Dette var så uhørt både i jødisk og gresk tenkning. At den fjerne og majestetiske Gud skulle kunne nedverdige seg slik var blasfemisk tale. I hans samtid kan det ikke ha vært lett å skulle være lunken til Jesus; folk må ha blitt ”tvunget” til å tro på ham eller forkaste ham som gal eller enda verre, jamfør for øvrig egen artikkel om Jesus senere.

Men et viktigere historisk argument for min tro, er hva som skjedde etter at Jesus ble drept. Om Jesus ikke stod opp igjen dukker det opp to svært viktige historiske spørsmål: Hvordan og hvorfor. Hvordan kunne disiplene, en svært marginal og liten gruppe, klare å gjennomføre en slik aksjon rett foran nesen på både jødiske og romerske ledere? Og enda viktigere; hvordan kunne de hevde at folk hadde sett Jesus i etterkant (”over fem hundre, og av dem lever de fleste enda”), om det ikke stemte? Vi må huske at evangeliene var skrevet i en tid hvor det var mange vitner som kunne etterprøve stoffet.

Men det aller viktigste historiske argument for meg hviler på et hvorfor: Hvorfor i all verden skulle disiplene velge å leve som fattige, omvandrende, utskjelte predikanter og så lide en smertefull martyrdød for noe de visste var en løgn?

Eksistensielle spørsmål
De førnevnte grunnene mine til å tro – og ikke tro – er for meg alle viktige og har i perioder i forskjellig grad vært avgjørende for utviklingen av mitt ambivalente trosliv. Men likeså viktig er følgende to grunner, som er pro og kontra. Mitt aller største problem i forhold til å tro på en Gud, er det faktum at han er så fjern i min hverdag. Hvorfor kan han ikke være mer tilgjengelig og oppnåelig? Svare mer tydelig på bønn? Så vet jeg at Gud ikke er som en brusautomat. Men at han gjerne må søkes i stillhet eller i felleskap med andre mennesker og at vi som regel sjelden setter av tid til å tune oss inn, men likevel…

Mange av ateismens anklager og argument mot gudstro generelt eller kristendom spesielt syns jeg ofte hule og mer retorikk enn substans. Men for en som opplever Gud som fjern eller fraværende blir det snakk om en følt realitet og ikke teorier og argument.

Mitt siste argument for å likevel klore meg til en tro, er egentlig banalt men likevel en del av meg. Jeg tror fordi jeg trenger noe å tro på. Ikke slik å forstå at jeg overser det som ikke passer mine behov, jeg har i en periode av mitt liv vært naturalist selv om jeg ikke hadde lyst til det. Deler av meg kan slutte seg til tidligere biskop Bondeviks ”jeg tror fordi at det er sant”. Men jeg velger også i min vantro å tro. Ikke som en livsfornektende skylapp-tro, men som helt menneske av kjøtt og blod med tro og tvil. Troen gir meg mening, trøst, fellesskap og ikke minst håp om det vi ikke kan vite. En mulighet i forhold til det uungåelige møtet med døden.

Om situasjonen hadde vært 50-50 i forhold til moment for og mot å tro, så mener jeg personlig at det ville vært dumt å velge bort troen. Det er mange logiske og emosjonelle grunner for å tro og ikke tro, og avgjørelsen kan ikke bare tas ut fra et matematisk regnestykke pro og kontra. Kanskje en må gjøre som Kirkegaard sa; kaste seg ut på de 70.000 favners dyp?

 


8 Responses to Hvorfor jeg tror og ikke tror

  1. Pingback:Speedometer

  2. Pingback:Johnnis

    • Pingback:Jon Arne Karstensen

  3. Pingback:Johnnis

  4. Pingback:Johnnis

    • Pingback:Jon Arne Karstensen

      • Pingback:Johnnis

        • Pingback:Jon Arne Karstensen