Kanonisering av Bibelen – sensur eller tilfeldigheter?

Det er et yndet tema både for Dagblad-journalister og forfattere å skrive sensasjonelle teorier om Jesus. «Ny viten» selger bra. Likeså ser vi spekulasjoner i forhold til bøkene som er samla i Bibelen. Flere har nok hørt spennende antydninger om at skrifter som ikke passet inn ble sensurert vekk av kirken. Eller at det var mange evangelier hvor kun noen få ble utvalgt og resten tillintetgjort, blant annet evangelier som omhandler sjelevandring. Minst en gang i året nevner en riksavis i en sensasjonsartikkel Thomas-evangeliet eller Q-kilden. Eller det kommer en uhistorisk men spennende bok ut på markedet.


Problemet med veldig mye av dette, er at det formidles renspikka mytespredning. Hva med for eksempel konspirasjonsteorien om den mektige kirken som skjuler og ødelegger «kjetterske» skrifter. Her er fakta at de gnostiske skrifter og andre tekster som ikke ble anerkjent av menighetene og som var klare forfalskninger, er lett tilgjengelig både i kirkens materiale og overalt på nettet. Gjennom kirkehistorien skjulte man ikke skriftene, men de ble aktivt argumentert mot offentlig fra oldkirkens tid. Ja, mange av skriftene hadde gått i glemmeboken om de ikke hadde blitt referert til av kirkens ledere.

En annen typisk myte er at Bibelens nye testamente (NT) er skrevet mange hundre år etter Jesu død. Men forskerne er nesten samstemte i at de er skrevet ca mellom år 55 og 110. De er nedskrevet i en kultur hvor den muntlige overlevering var veldig nøyaktig og høyt skattet. Dessuten omhandlet de altså en så nær fortid at mange folk rundt omkring hadde anledning til å korrigere om noe av innholdet var åpenlyst galt – da det fremdeles levde mange øyevitner.

Allerede «de apostoliske fedre» som man kaller generasjonen etter apostlene, siterte i sine brev fra det nye testamentet. De siterte ikke fra noen andre glemte eller gjemte skrifter. Evangeliene og Paulus sine 13 brev var allment akseptert hvert fall rundt år 130. Mellom 170 – 220 fikk de samme autoritet som GT. De ble først valgt i de lokale menigheter, og senere når man fikk større kirkemøter ble det lagd en offisiell liste på kirkemøtene også.

Den første kanonliste vi har nedskrevet er den muratoriske fra slutten av 100-tallet. Den hadde som kriterie at boka måtte være brukende til lesning på gudstjenstene. Det meste i vårt Nye Testamente var på plass allerede der. Forskjeller er at hebreerbrevet, Johannes 3. brev og Judas brev stod ikke der, mens den hadde med Salomos Visdom og Petersakopalypsen som ikke er med i Bibelen i dag. Den avviste Hermas hyrdebrev, de angivelige Paulusbrevene til Aleksandria og Ladokiea og skriftene til gnostikeren Valentinus.

I år 200 var det en bred enighet i alle store menigheter om kjernen i den nytestamentlige kanon med de fire evangeliene, Apostlenes Gjerninger, Paulus sine brev, 1. Peters brev og Johannes 1. brev. På midten av 300-tallet var hele NTs skrifter generelt akseptert i kirken. Det mest kontroversielle som tok lengst tid å avgjøre var Johannes Åpenbaring.

Biskop Athanasius av Aleksandria var den første i ett brev i 367 til å liste opp alle NTs bøker og erklære de kanoniske – han kalte dem kilder til frelse. Athaniasus skjelnet mellom de kanoniske og de apokrfyfe skrifter.

Noen få bøker var de altså nokså lenge usikker på; Hebreerbrevet, Judas brev, Peters 2. brev, Johannes åpenbaring og Johannes 2. og 3. brev. Men de er likevel med på en liste hos kirkehistoriekeren Eusebios tidlig på 300-tallet. Det er i det hele tatt absurd å hevde den populære myten om skrifter som ble sensurert og forsvant etter kirkemøter, når vi faktisk har lister fra lenge før kirkemøtene kanoniserte dem over hvilke bøker som faktisk var i bruk. Vi har Codex Sinaiticus fra 300-taller som inneholder hele NT minus Markus 16, 9-20 og Johannes 7, 53-8, 11, og vi har Codex Vaticanus fra 325-50. Fra rundt 400 har vi Codex Alexandrius og Codex Ephraemi. Disse er offentlig tilgjengelige både via nett og utstilt på biblioteker.

Var det så slik at man nokså tilfeldig valgte ut hva som skulle være med i Bibelen, alt etter hva som passet det rådende presteskap? Det er interessant å se på grunnlaget for kanoniseringen av Bibelen. Den nytestamentlige kanon som ble vedtatt på kirkemøtet var som nevnt allerede anerkjent av menighetene. Det var tre kriterier som ble brukt; var de fra apostlene / godkjent av dem eller noen som sto dem nær? Var de aksepterte i menighetene? Inneholdt skriftet apostolisk lære?

Tross førnevnt uenighet om noen skrifter, var det hovedsakelig veldig liten variasjon i forhold til hvilken skrifter de lokale, selvstendige menighetene brukte. Og ingen av de alternative skriftene som i dag snakkes om som ”sensasjonelle” som Thomasevangeliet og Filipp-evangeliet var i bruk i ur-menighetene. Så neste gang noen snakker om hva som er ”tatt ut” eller ”skulle vært med” så spør gjerne hvilke kilder de har for å hevde det – siden menighetene fra begynnelsen av heller ikke brukte dem. I forhold til disse gnostiske skriftene, er det og verdt å huske på at tekstene i dagens Bibel kom med den gang etterrettelig informasjon som ble åpent forkynt. De gnostiske skrifter har ikke etterprøvbart stoff og det skulle være skjult viten for de innvidde. Derav navnet gnostisk av gnosis som betyr skjult åpenbaring.

Bibelen har altså vært preget av en åpen og veldig demokratisk tilblivelsesprosess hvor en lokalt tok i bruk tekstene lenge før noen sentralmakt og kirkemøter sanksjonerte dem. Kirken hadde ikke makt til å stilne kritikere i urkirken, og diskuterte tvert imot annerledes tekster og personer åpenlyst. Mange av de kritiske røstene kjenner vi kun til på grunn av tekster fra kirkefedrene. Utvalget tekster i Bibelen er altså ikke noe som tilfeldigvis ble stemt gjennom på et kirkemøte, og heller ikke et resultat av sentralstyring, men noe som aktivt ble brukt av hver enkelt menighet først og så til slutt fikk sin tilslutning og kanonisering i kirkemøte.