Tvil

Du er enten innafor eller utafor! Ikke noe krøll her, svart eller hvitt. Heier du ikke med oss så er du helt imot oss. I mange ting er det slik. Men så hender det likevel at det smyger seg inn litt usikkerhet. En liten følelse, uro, en tanke som skurrer. Kanskje du ikke føler deg like overbevist som de rundt deg. Kanskje tanker eller følelser er litt ”grå”. Du tviler. Er det rett å gjøre dette? Var det en god måte å møte henne på? Er det helt sant slik som han sa det? Bør jeg gå videre i dette forholdet? Skulle vi vente med å ha sex? Er det jeg tror på helt feil? Er jeg verdt noe over hodet? Har livet egentlig en verdi?

Det er sunt med en viss skepsis og det å stoppe opp og stille kritiske spørsmål til oss selv og våre omgivelser. Ellers blir vi jo bare noen dotter som fyker rundt omkring med vinden, formløse og uten farge. En viss tvil til sterke autoritetspersoner, til tabloide sannheter og egne fordommer, er veldig sunt!

 

Men så er det slik at det og er mange slags tvil som kan nage og slite i oss. De fleste typer tvil går nokså fort over, men noen blir liggende lenge. Mye tvil kan være en vond opplevelse. Den kan tappe oss helt for krefter. Tvilen kan komme gradvis for så å bli helt altoppslukende, eller den kan være der som en jevn ”murring” inni oss.

Noen ganger kan vi kretse så mye rundt i forhold til noe at vi bare må prøve å hoppe ut av spiralen og ta pause fra hele problematikken for ikke å kveles helt. For det er sannelig ikke all tvil som er sunn og produktiv! Men ofte vil det være dumt å overse tvilen også, for om vi lukker den inne i stedet for å snakke med andre om den, så blir den liggende der som et åpent sår. Noen ganger kan tvil kanskje være en måte for vår egen samvittighet til å få oss til å stoppe opp på fordi vi trenger en kursendring? Som en instinktiv eller Gudgitt bremse inni oss?

Vi kan tvile fordi vi har intellektuelle problem med noe, at noe blir irrasjonelt for oss eller at vi ikke får brikkene til å passe sammen. Andre ganger kan det være en følelse av usikkerhet som vi ikke kan forklare, og som ikke har med logikk og fornuft å gjøre. Eller vi kan få tvil fordi våre erfaringer krasjer med våre tanker om noe. Det kan for eksempel hende at noen synes det er vanskelig å tro på en kjærlig Gud når det er så mye vondt som skjer med andre mennesker eller med dem selv. Men ofte skjønner vi ingenting av tvilen over hodet. Den bare er der, sniker seg innpå oss og irriterer hjernebarken.

Religiøs tvil
Dessverre er religiøs tvil – som mange av oss har kjent på – noe som ofte ikke blir seriøst tatt imot hos ”de troende”. En kunne nesten tro man var redde for å bli smittet av tvilen om den ble tatt opp! Ofte føler en seg nesten litt brysom når en våger å stille spørsmål eller ikke er så heltent som ”de andre”. Eller kanskje det sniker seg inn en følelse av at jeg er litt mindre verdt eller dum, som en b eller c – troende? Men det å tvile er naturlig, og er ikke et tegn på en moralsk eller intellektuelt dårligere personlighet. Det er lov å tvile! Når vi ser så mye rart som skjer i verden, og når vi roper til en Gud som oftest er usynlig for oss, da er det slett ikke lett! Det å leve i tro, uten å se som Paulus skriver til en menighet (2. Kor 5, 7) kan være fryktelig vanskelig.

Når vi leser ting i Bibelen somi Jakobs brev 1, 6: «han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes hit og dit av vinden», da kan noen og enhver føle seg liten med sin tvil! Og Bibelens negative fokus rundt tvil skal slett ikke feies bak en stol, den kommer også fram i Salme 18, 26: «Du er trofast mot den som er tro, helhjertet mot hver helhjertet mann.» Men disse to versene forteller oss også noe vesentlig om tvil. Det første beskriver vel veldig bra hvordan situasjonen er når vi er veldig usikre og i tvil, og hvordan den vil kunne begrense vår frimodighet og muligheter. Salmen gir oss en vesentlig nøkkel til å forstå Bibelens advarsel mot tvil: Den kan skade oss fordi den gjør oss mindre trofaste i forhold til Gud og det vi ønsker å fastholde som sant og rett. Tvil på Gud, medmennesket, oss selv og våre muligheter kan både gjøre oss vinglete og passive.

Tvil må og sees i sammenheng med forståelsen av troen. Den kristne ro handler primært om et aktivt forhold til Jesus, og om vi tviler på at Jesus vil oss godt eller er der, så vil det hindre oss i å gi ham tillit og søke kontakt med ham. Men i følge Bibelen hindrer det ikke Jesus i å søke oss – som en kan se for eksempel i Lukas kapittel 15 om den bortkomne sønn.

Tvil er ikke det motsatte av tro. Det motsatte er benektelse og total avvisning. En av dem som følgte Jesus på nært hold – Thomas – er kjent som tvileren blant apostlene. Han tvilte på om Jesus hadde stått opp igjen. Og det er vel forståelig nok? Jesus – som mange trodde skulle regjere som konge i politisk forstand – var blitt korsfestet som en vanlig simpel forbryter. Han døde etter 6 timer og ble begravd i full fart før sabatten begynte. Så kommer noen og sier han har stått opp fra de døde! Hvem hadde vel ikke tvilt på dette? Men i stedet for å fnyse av denne «trospingla» som ikke trodde hva Jesus hadde sagt på forhånd og hva han så med egne øyne, ba Jesus Thomas ta på naglesårene i hendene og spydsåret i siden. I disippelens følelse av troløshet og tvil, så gav Jesus Thomas det han trengte for å komme videre.

Hvordan takle åndelig tvil?
I følge Bibelen prøver djevelen å bryte ned vår tillit til hverandre og Gud. Det er viktig at vi våger å være ærlige på vår egen tvil. Ærlige både ovenfor oss selv og andre. Bibelen forteller om at vi alltid kan fortelle sannheten direkte til Gud om hvordan vi har det. Mange av det gamle testamentet sine salmer og tekster, forteller om mennesker som roper til Gud med frustrasjon, sinne og anklage. Så dette tåler han nok. Om Gud først finnes, så kjenner han vel til vårt indre likevel! Det kan være godt å lette på trykket gjennom å få satt ord på våre tanker og grublerier, vår forvirring og sinne, glede og savn. Vi har faktisk også lov å si til ham at vi ikke orker mer grublerier en stund, og bare overlate oss selv til hans nåde uten å orke snakke til ham.

For noen kan det være godt å få lese i Bibelen når de har tvil, mens andre ikke klarer det. Kanskje de har mer utbytte av å lese dikt eller en god bok eller være sammen med andre mennesker. Mange får stort utbytte av kristne symboler og sakrament som å tenne lys, bildemeditasjon, å gå til nattverd, forbønn og så videre.

Om vi tviler og sliter med troen skal vi likevel vite at det er lov – og ofte naturlig – å tvile. Jesus egne disipler som så alle undrene og gikk sammen med Jesus hver dag, tvilte jo! Hadde de troende vært mer flinke til å erkjenne egen tvil, tror jeg vi kunne fått alminneliggjort noe som så mange sliter med.

Stor tvil kan ofte ta tid å komme ut av, og være veldig smertefull å være inne i. I forhold til tvilen som vi ikke kan sette ord på, sier Paulus at Den Hellige Ånd selv ber for oss og alt det vi har i vårt indre dyp – jamfør Rom 8, 26: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord.»

Av og til kommer det situasjoner hvor vi må velge å ha tillit til Gud på tross av ting som skjer rundt oss og følelser inni oss. Nettopp når vi er svakest, kan det være godt å få beholde tiltroen til Kjærligheten og ikke gi den opp. Da kan vi trenge det å gå i tro, ta sjansen og legge vekk frykten i den grad vi klarer det.

Er tvilen Guds skyld?
Når vi kjenner mye medgang så kan vi kanskje lettere føle oss sikre og sterke i troen. Vi føler kanskje sterkt på et Guds nærvær. Men en del av oss kan ”glemme” Gud når alt går bra. Det er kanskje en medvirkende grunn til at i det rike vesten er kirkene i tilbakegang i forhold til resten av verden? Men samtidig når vi møter motgang, vil vi kunne oppleve Gud som fjern eller borte.  Bibelens sier følgende om Gudsnærvær i Matteus 28, 20: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Det er kanskje en viktig forskjell mellom følt, subjektiv opplevelse av gudsnærvær, og om Gud faktisk er til stede i våre liv.

Det kan hende at Gud noen ganger gir oss prøvelser av forskjellig slag for at vi skal lære noe mer om livet, oss selv og våre medmennesker. Kanskje han må ta fra oss et overmot eller en fanatisme som skader andre og fjerner oss fra seg? Kanskje han må lære oss å stole på ham, eller han vil forberede oss på senere enda tøffere slag – altså herde oss slik en fotballspiller stadig må få nye utfordringer for å utvikle seg? Med dette menes slett ikke å si at all tvil kommer fra Gud, eller kommer fordi vi vimser vekk fra hans vilje! Bibelen beskriver en Gud som ønsker fellesskap med oss og at vi skal ha det godt, og mye destruktiv tvil hindrer oss i begge disse tingene.

Satans tvil
Tvil kan være en sunn innstilling i forhold til mange ting da det kan gjøre at vi tenker oss mer grundig om før vi kaster oss uti noe eller blindt følger autoriteter. Men tvil kan og ha en rendyrket destruktiv side. Bibelen sier at vi har flere åndsmakter en Gud og hans engler. Den falne engel Lucifer eller Satan er ifølge kristen tro en makt som kjemper mot Guds vilje. Ordet Satan betyr ”fiende” eller ”motstander” og ”djevel” betyr ”den falske anklageren”. Dermed ligger det mye i navnene hva Satan i kristen forståelse er ute etter og hvordan han går fram. Bibelen lærer at Satan forteller løgner og søker å skape splid og tvil både i forhold til Gud og i forhold til våre medmennesker.

Bibelens skapelsesberetning kan være et eksempel på dette. Satan får først Eva til å tvile på Guds ordning og han sår også splid mellom menneskene: ”Men slangen (…) sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt…»

Bibelen sier at djevelen ønsker å få oss til å bli urolige, vil få oss til å vende oss mot hverandre og mot Gud. I lignelsen til Jesus om såmannen illustreres også hvordan han ønsker å snappe bort sannheten.

Satan kamuflerer seg og sine planer på mange måter, noe 2. Kor 11, 14 illustrerer: «Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere.» Djevelen kan for eksempel bedra oss gjennom å fylle vår oppmerksomhet med andre ting – fra tv til klær og andre aktiviteter. Eller han kan kle seg i en kvasivitenskaplig, politisk eller nyreligiøs drakt. Bibelens siste bok, Johannes Åpenbaring kapittel 12 vers 9 sier om djevelen: «han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden.»

Oppsummeringsvis har vi konstruktiv og destruktiv tvil. Tvil som gjør i stand til å tenke kritisk og være ydmyke til at vi ikke ser hele sannheten og alltid vet best, er absolutt av det gode. Tvil som lammer oss fra å ta avgjørelser eller tar fra oss troen på oss selv eller fellesskapet er destruktiv. I religiøs sammenheng ser vi at tvil ikke er noe stempel for en svak eller dårlig tro. Tvil er naturlig også her. Men hvordan vi håndterer tvilen kan ha mye å si.


3 Responses to Tvil

  1. Det å lufte tvil kan være vanskelig og garantert virke frastøtende i visse miljø. Den destruktive tvilen må overvinnes, ikke undertrykkes. I tillegg kan vel skepsis og et undrende sinn gi næring til tro. Jeg ser du ikke har konkretisert hva en tviler på. Og det kan kanskje være like greit.

    Du skriver om tvil, at det kan være resultat av prøvelser. Det er vel lett å bevege seg fra det fromme(?) begrepet prøvelse til det litt hardere begrepet lidelse. Og så: på generelt grunnlag kan en jo spørre seg om når en har lov til å rasjonalisere lidelse, og hvor tett en skal tenke Gud som årsak. Kjetil Grandal gjengir Gustaf Aulen og skriver noe fint: ”Gjennom den guddommelige kjærlighetens seier får til slutt til og med det onde- som overvunnet ondt – en mening i seg som det i seg selv ikke har.” Dette, og det at Gud er medlidende og en som vandrer med oss er alt jeg tør si om saken.

    Men på den andre siden: Det må da være mulig å anvende vår kristne tro i virkeligheten og ikke bare som teologi. Og da må en vel rasjonalisere og sette i system. Vi skal ikke bare være, men også handle.

    En får vandre i tro og modnes, som du sier det, og være viss på at ”verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som er nå eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 8 ca.38-39)

  2. Avatar Johnnis
    Johnnis says:

    Her er det mye jeg er er uenig med. I stedet for punkt for punkt å forklare hva jeg mener vil jeg heller forsøke å forklare min opplevelse av tvil. Jeg håper dette er tilstrekkelig til å forklare hva jeg mener.

    “Den som begynner med visshet, han ender opp i tvil. Men om han er tilfreds med å begynne med tvil, ender han opp i visshet.” – Francis Bacon

    Så hva er tvil?
    Se for deg at du går inn i en butikk og skal kjøpe deg en ny flatskjerm. Du ønsker å kjøpe den på avbetaling. Mannen bak kassen ber om å få se legitimasjon, han trykker inn dine personalia inn på en datamaskin og foretar en kredittsjekk på deg. Så svarer datamaskinen enten ja eller nei. Og det svaret den gir resulterer enten i tillit eller mistillit. Dette er et godt eksempel på tvil i praksis.

    Tvil opererer kun på det epistemologiske plan. Det er ikke mulig å føle tvil. Tvil er alltid et spørsmål om en påstands gyldighet.

    Noen ganger er påstanden åpenbar, som for eksempel “Jeg tviler på at du kan spise 10 pølser på et minutt.” Andre ganger er påstanden underforstått, som for eksempel “Jeg tviler på bakeren.” I den siste setningen er altså påstanden underforstått, noen ganger går påstanden på objektets funksjon. Det vil si en bakers funksjon er å bake, en snekkers funksjon er å snekre osv. Men som oftest forstår man påstanden ut i fra en spesifikk samtale eller situasjon. Som for eksempel om noen sier at bakeren skal stille til valg som statsminister, da er det bakerens funksjon som statsminister som er den underforståtte påstanden. Noen ganger bruker vi ordet “det” for å beskrive påstanden, som for eksempel hvis noen sier at de kan spise 10 pølser på et minutt kan vi tvile på “det”.

    Det motsatte av tvil er blind tro.

    Tvilsom er adjektivsformen av tvil. Når et subjekt er tvilsomt mener man at det er grunn til å tvile på den påståtte eller underforståtte påstanden om subjektet.

    Med “å være i tvil” menes at man er midt oppi det å tvile. Ofte forståes det “å være i tvil” som “å være i ikke-ikke-tvil”. (Ikke-ikke-tvilen blir forklart lengre nede.)

    Fortvilelse:
    Fortvilelse blir ofte beskrevet som en tilstand hvor man har resignert og gitt opp alt håp.

    For å belyse fortvilelsen vil jeg gjerne fortelle litt om Edgar Allan Poe. Da Poes kone Virginia døde var det for ham en stor lettelse. Som han sa det: “I had, indeed, nearly abandoned all hope of a permanent cure, when I found one in the death of my wife.” Dette var ikke fordi han ikke elsket henne, men fordi, som han sa det: “…, a wife whom I loved as no man ever loved before…” Hun ble svært syk, og i 6 år svevde hun mellom liv og død. I 6 år levde han med håp. Og i det øyeblikket da håpet forsvant, forsvant også fortvilelsen. I det øyeblikket han resignerte forsvant fortvilelsen. Så hva er da fortvilelse?

    Å være fortvilet er å ha håp samtidig som man ikke vet hva man skal gjøre og man føler seg maktesløs. Man har konstant angst for nederlaget/tapet. Da synes alt mørkt og man leter etter døra ut til lyset, men finner den ikke.

    Ikke-ikke-tvilen:
    Gematri er et system for å omregne hebraiske bokstaver om til tall. Det mest kjente eksempelet på gematri er referansen man finner i Johannes Åpenbaring 13:18 “Her gjelder det å ha visdom. La den som har forstand, regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet er 666.” Både Amalek og Safek (tvil på hebraisk) er begge 240 gematri. Amalekittene var fiender av Israel, og dermed er det noen, (blant de som tar gematri seriøst,) som mener tvilen dermed er Israels fiende.

    Grunnen til at jeg nevner dette er fordi konseptet tvil er blitt en syndebukk. Kanskje gematri ikke har hatt noe med dette å gjøre, men uansett er konseptet tvil blitt et offer for mistenkeliggjøring og fordommer. Veldig ofte, når det egentlig er andre ting som ligger til grunn er det tvilen som blir utpekt som den skyldige.

    En mer jordnær mulig forklaring på dette er at tvil, oftere enn ikke, blir brukt som ikke-tvil. Ordet tvil blir oftere brukt til å beskrive hva tvil ikke er, enn til å beskrive hva tvil er. Om man gjør et søk på tvil får man opp drøssevis av treff på “ikke i tvil”, “aldri tvil”, “uten tvil”, “hevet over enhver tvil” osv.. Det er overraskende få setninger, av de som inneholder ordet tvil, som faktisk sier noe om tvil. Jeg påstår altså at konseptet tvil ofte blir forstått ut i fra det motsatte av hva det ikke er. Det motsatte av “ikke i tvil” er altså ikke “i tvil”, men “ikke-ikke i tvil”. Ofte når man tror man snakker om tvil, er det man egentlig snakker om ikke-ikke-tvil.

    En medvirkende faktor er også mennesket. Jeg, som menneske, er verdens navle. Alt rundt meg har en begynnelse, et vendepunkt, en slutt og en mening. Hjernen min er en boks, og i lokket av boksen er det tre hull, et firkantet, et trekantet og et sirkelformet. Alt omkring meg som jeg putter oppi den boksen må inn igjennom et av de tre hullene. Om det ikke vil skal det bankes inn. Og det som kommer ut, må ut av de samme hullene. Ofte dramatiserer vi når vi gjenforteller hendelser. Vi gir hendelsen en begynnelse, et vendepunkt, en slutt og en mening. Det er ikke bare hendelser vi dramatiserer. Ofte personifiserer vi konsepter og objekter. Ikke for at det skal forstås bokstavelig, men fordi det er en effektiv måte å formidle vårt budskap. (Dette avsnittet er et godt eksempel på dramatisering som kommunikasjonsform.)

    Når tvilen blir en karakter i et drama, får den ofte en større og mer fargerik rolle enn hva den har i virkeligheten. Fordi vi mennesker har lett for å ty til denne formen for kommunikasjon, oppstår det lett misforståelser om fortelleren ikke vet hva han snakker om. Når en påstand blir dramatisert er det dessverre ofte vanskeligere å kjenne igjen fakta fra fantasi.

    Tvilen blir tidvis anklaget for å stille spørsmål. Tvilen stiller aldri spørsmål, det er det mennesket som gjør. Å tvile er å stille spørsmål om en påstands gyldighet. Å stille spørsmål om en påstands gyldighet er å tvile. Det skjer aldri at et spørsmål stiller et spørsmål. Å stille spørsmål er det mennesket som gjør.

    Det er viktig å skille mellom ikke-ikke-tvil og tvil.

    “Det er den klokes visdom at han kjenner sin vei, og det er den dårens dumhet at de narrer seg selv.” – Ords 14:8 (78/85)

    Den partiske tvilen:
    Det er viktig at tvilen forblir upartisk. Det har lett for å bli at vi tviler på alt som ikke støtter vår agenda, og da glemmer at den som er lettest å lure er seg selv. Den partiske tvilen er et verktøy som kun har som funksjon å forvri sannheten til inntekt for den “tvilende” sin agenda. Ofte trenger man ikke å komme med motbevis eller alternative forklaringer for å motsette seg bevis eller forklaringer man er uenige med. En prosent med usikkerhet er for mange nok til å velte en påstand man er uenig med. Dette ser man til stadighet innen politikken og økonomien. Det er derfor viktig at vi lærer oss å kjenne igjen den partiske tvilen når vi møter den.

    “Doubt is our product since it is the best means of competing with the “body of fact” that exists in the mind of the general public. It is also the means of establishing a controversy. Within the business we recognize that a controversy exists. However, with the general public the consensus is that cigarettes are in some way harmful to the health. If we are successful in establishing a controversy at the public level, then there is an opportunity to put across the real facts about smoking and health. Doubt is also the limit of our “product”. Unfortunately, we cannot take a position directly opposing the anti-cigarette forces and say that cigarettes are a contributor to good health. No information that we have supports such a claim.” – Dette sitatet er fra et internt dokument skrevet av The Brown & Williamson Tobacco Corp i 1969.

    I en privat sammenheng blir den partiske tvilen dessverre brukt for å rasjonalisere bort ansvar. At man leter etter usikkerheten fordi man er redd for hva sikkerheten medfører. Som om vi ser en som ligger på fortauet og kanskje trenger hjelp. Da hender det at man tar fram den partiske tvilen for å oppnå usikkerhet, nok usikkerhet til å rasjonalisere bort det vi innerst inne vet er sant. Som oftest er det ikke fordi vi ikke vil hjelpe eller fordi vi er late, men fordi vi er redde for å bry oss. Noen ganger er det en selv som billedlig talt ligger på fortauet og trenger hjelp. Da er den partiske tvilen dessverre et godt verktøy til å fornekte (tåkelegge) sannheten. Man vil ikke være til bry for andre. Men å bry seg er å elske og dessverre er vi noen ganger redde for å elske og for å bli elsket.

    Det er viktig å skille mellom partisk tvil og tvil.

    “Med stor tvil kommer stor forståelse, med liten tvil kommer liten forståelse.” – Kinesisk ordtak

    Skepsis og tvil:
    Den største forskjellen på skepsis og tvil er at tvil er en handling og skepsis er en tilstand. En som er skeptisk utfører handlingen tvil, og handlingen er identisk enten den som tviler er skeptisk eller ikke. Forskjellen er at den som er skeptisk er forutinntatt mot det han tviler på.

    Her er det en forskjell på å være forutinntatt mot og å være forutinntatt for, men dette skillet blir avhengig av kontekst og vil variere fra sak til sak, og den som er for noe er også mot noe og omvendt.

    Dermed er også alle apologeter er skeptikere. Alle apologeter utøver tvil med en forutinntatt holdning mot et verdensbilde uten Gud. Men det er ikke dermed sagt at det er negativt, tvert i mot. Det er heller ikke dermed sagt at den tvilen som utøves av en skeptiker er partisk, tvert i mot. Også blant apologeter finnes det amatører som ikke vet å skille mellom tvil og partisk tvil, men de aller fleste vet intuitivt forskjellen og tar sitt virke seriøst.

    Å være forutinntatt blir tidvis feilaktig forstått som å være fordomsfull. Den tvilen som utøves av en som er fordomsfull er partisk. Den eneste måten man kan gå fra å være fordomsfull til å være nøytral eller forutinntatt er ved å utøve tvil.

    Da de fleste mennesker ikke har et bevist forhold til forskjellen mellom skepsis og tvil, og da tvilen er en nødvendighet for å være skeptisk, blir tvilen ofte feilaktig assosiert med den partiske tvilen.

    Det er viktig å skille mellom det å være skeptisk og det å være fordomsfull.

    Patologisk tvil:
    Kjennetegn ved den patologiske tvilen er:
    – Den fremtrer som drevet av angst og stemninger og har en refleksiv art.
    – Den krever absolutt sikkerhet og kan reagere på den minste usikkerhet.
    – Den er uten opphav i sanselig bevis og fremstår som irrasjonell.
    – Den er ofte forbundet med tvangstanker, tvangshandlinger og avgjørelser av overtroisk art (som for eksempel å foreta valg ved å kaste mynt og krone.)
    – Den trumfer fornuft, logikk og empirisk bevis på en irrasjonell måte.
    – Den kan komme fra en forvridd magefølelse hvor følelsene er akseptert som fakta.
    – Når vi føler oss tvunget til å tro på våre tvil.
    – “Hva om” spørsmål dukker opp og vi visualiserer verstefall-tilfeller.
    – Når vi rasjonaliserer bort åpenbare forklaringer.
    – Når personer rundt oss kommenterer at vår tvil virker irrasjonell og uforståelig.
    – Når vi motsetter oss rasjonelle argumenter mot tvilen, også når tvilen fremstår som sterkt ulogisk.

    Den patologiske tvilen er et symptom på en lidelse/usunn tilstand. Den blir ofte forbundet med tvangslidelser. Tvangslidelser er den fjerde mest vanlige mentale lidelsen og er like vanlig som astma, (det vil si 2-3 % av befolkningen.)

    Her er en artikkel om tvangslidelse og religion:
    http://westsuffolkpsych.homestead.com/Sin.html

    “Tvil kan være et verktøy i Guds hånd, i livet til de som tillater det, for styrkingen, ikke ødeleggelsen av troen.” – George MacDonald

    Religiøs tvil:
    Det er ingenting i veien for å bruke tvil innen religiøse tema, men man må huske på at det finnes ingen datamaskin som vi kan bruke til å foreta en kredittsjekk på Gud. De svarene vi får når vi tviler på noe transendentalt er annerledes enn de svarene vi får om vi tviler på om vi husket å låse døra. Likevel er det å lete etter svar like viktig innen religiøse tema, om ikke viktigere.

    Religiøs tvil, i ordenes rette forstand, kaller vi som regel for apologetikk.

    Religiøs tvil, som begrep, slik vi bruker det i dag, er eksistensiell angst med religion som utgangspunkt. Å være kristen betyr så mye mer enn å tro på Gud. Det er noe som gjennomsyrer all eksistens. Eller for å si det på en annen måte, Gud er i alt.

    Det er fire typer religiøse påminnere som kan trigge den eksistensielle angsten; intellektuell (kognitiv) dissonans, å føle at man lever i kontrast med Gud, å føle fravær/tomhet og å føle urett. Disse påminnerne er nært beslektet og kommer sjelden alene.

    Det er normalt og naturlig at vi forveksler påminnerne med den underliggende spenningen. Jeg vil sammenligne en påminner med ei dørklokke. Straks vi hører dørklokka reagerer vi emosjonelt ut ifra om vi gruer/gleder oss til noen kommer eller om vi kanskje er likegyldig osv. Men det er ikke dørklokka som er grunnen til den følelsen som da kommer, selv om det er dørklokka som trigget følelsen. For å si det på en litt annen måte, dørklokka ringer ikke på seg selv.

    Se for deg at du på kjøkkenet har en brannalarm, og den brannalarmen er det noe helt merkelig galt med. Hver gang du steiker speilegg går brannalarmen, aldri ellers. Så brannalarmen er gått i stykker på den merkeligste måten. For å unngå at brannalarmen uler slutter du å steike speilegg. Du lager alt mulig annet, og dette fungerer for deg. Dette kalles for en trygghetssøkende strategi. Trygghetssøkende strategier fungerer glimrende på kort sikt, men på langt sikt løser de ikke det egentlige problemet, (i dette eksempelet brannalarmen,) og i verste fall blir problemet verre. Kanskje det neste blir at brannalarmen også blir trigget av pommes frites?

    Se for deg at du sitter i en båt som lekker. Det går bra så lenge du greier å øse ut vannet i samme tempo som det lekker inn. Men å øse ut vannet tetter ikke hullene, og i verste fall lekker det bare mer og mer til du til slutt ikke greier å holde tritt. Og det er dette som kan skje når man tyr til trygghetssøkende strategier.

    Om du opplever at du daglig bruker resurser på å unngå påminnere, er det viktig at du finner noen som du kan stole på som du kan dele utfordringene dine med. Hvis ikke er det stor fare for at utfordringene dine utvikler seg til en klinisk lidelse. Ta vare på deg selv og vit at andre også tar vare på deg om de får lov. Om man befinner seg i et hull må man slutte å grave. Da er man avhengig av å få noen til å kaste ned et tau.

    “Jesus has a very special love for you. As for me, the silence and the emptiness is so great that I look and do not see, listen and do not hear.” – Dette skrev Mor Teresa i et brev til Rev. Michael Van Der Peet, september 1979

    Denne følelsen ble ved henne fra 1949 til hun døde i 1997, (bortsett fra en periode på fem uker i 1959.) Hun beskrev selv denne tilstanden som tortur. Smilet beskrev hun som en maske og som en kappe som dekker over alt. Hele denne tiden viste hennes overordnede hva hun gikk igjennom. Det er for så vidt naturlig at en slik situasjon feilaktig blir forstått som en åndelig utfordring, når det egentlig er en mental utfordring, eller i verste fall en mental lidelse. Om man har brukket en fot kan det være god støtte å lese i bibelen, men man blir ikke frisk av bibelen alene. Slik er det også med mentale problemer. Det hender at religiøs tvil ender med selvmord. Og da er det ikke uvanlig at man, i likhet med Mor Teresa, først har søkt hjelp fra sine åndelige ledere.

    Men for de aller fleste er ikke religiøs tvil en lidelse. Eksistensiell angst er noe alle opplever, uavhengig av religion. Og i små mengder kan eksistensiell angst være sunt. Alle møter vi de store spørsmålene som lar oss se endeløst utenfor kanten, og i kristendommen finner vi mange av svarene. Noen ganger er det sunt å gå tilbake og tvile på disse svarene, bare for å forsikre oss om at vi hadde forstått det riktig, for å få en bekreftelse. Og da er det godt å vite at man er i flertall. Dette er noe alle opplever. Flere hoder tenker bedre enn ett sies det. Og det som kan være tungt å bære alene blir lett som en plett om man er mange sammen.
    Søren Kierkegaard påpekte for øvrig, at det er forskjell på å tvile på Gud og på å tvile sin tro på Gud.

    “Jødene der var mer høysinnet enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte.” – Apg 17:11 (78/85)

    Den eksterne tvilen:
    I religiøs sammenheng er det som oftest i de konservative miljøene vi møter på den eksterne tvilen. Den eksterne tvilen er både en prøvelse og en straff fra Gud. En prøvelse for å prøve oss, og en straff fordi vi feiler prøvelsen. Både den eksterne tvilen og skyldfølelsen som kommer med den er unaturlig for mennesket. Den kommer utenfra. Den er ikke en del av oss selv, men en del av arvesynden. For å beskytte seg mot den eksterne tvilen bygger man opp et forsvar mot den. Dette er et problem fordi den eksterne tvilen er imaginær, en dramatisering som presenterer en løgn. Det finnes ingen ekstern tvil. Så når man da bygger opp et forsvar mot det som i virkeligheten er en påminner, er det ikke påminneren man stenger ute, men sine egene følelser og tanker man stenger inne. Den eksterne tvilen er ikke bare fordummende, men først og fremst farlig.

    “Bare den som ingenting vet tviler på ingenting.” – Fransk ordtak

    Metodisk tvil:
    Den metodiske tvilen ble først nedskrevet av Al-Ghazali (1058-1111), men det var René Descartes (1596-1650) som videreutviklet og populariserte den. (Derav blir den metodiske tvilen tidvis referert til som Cartesisk tvil.) René Descartes var geni innen logikk. Enkelte av hans matematiske bidrag brukes den dag i dag. Han var veldig fasinert over hvordan man i matematikken kunne komme fram til ubestridelige sannheter. Som for eksempel at den korteste distansen mellom to punkter går i en rett linje og at en firkant har fire sider. Og at fra disse ubestridelige og åpenbare sannhetene kunne man konkludere seg fram til sannheter som ikke var åpenbare eller enkle, men like fullt ubestridelige.

    René Descartes oppdaget etter hvert at ting han lærte på forskjellige universiteter ikke alltid var sanne. Og desto mer han lærte, desto flere feil fant han i sin tidligere utdannelse og i det han hadde lært av livet generelt. Han oppdaget, med andre ord, at han hadde løgn i bagasjen.

    ”Allerede for flere år siden ble jeg oppmerksom på hvor meget falskt jeg i min ungdom hadde tatt for sant, og hvor tvilsomt alt må være som jeg bygger på dette grunnlag. Derfor har jeg funnet at jeg en gang i livet måtte omstyrte fullstendig alt som jeg tidligere hadde festet lit til, og begynne på ny fra grunnen av, hvis jeg vil bringe til veie noe fast og varig i vitenskapene.” – René Descartes, Meditation I, 1641

    Han ville altså finne en grunnmur av sannhet om verden som var like ubestridelig som at summen av vinklene i en trekant alltid blir 180 grader. Og med denne grunnmuren i bunn ville han trekke slutninger om verden som ikke nødvendigvis var åpenbare og enkle, men like fullt var ubestridelige. Han kom fram til at den eneste måten å gjøre det på var å systematisk tvile på alt, også på sin egen eksistens. Og det var der han til slutt fant sin ubestridelige grunnmur av sannhet. For man kan tvile på absolutt alt bortsett fra at man tviler. Altså er det en umulighet at man ikke eksisterer om man tviler på om man eksisterer. Og ut i fra denne enkle konkusjonen trakk han mindre enkle, men like ubestridelige konklusjoner om verden. Deriblant konkluderte han at det finnes en gud som ikke ønsker å bedra oss.

    Tvilen var det eneste verktøy han hadde som gjorde det mulig for ham å bevise sin egen og Guds eksistens.

    “Det lever mer tro i den ærlige tvil, tro meg, enn i halve trosbekjennelsen.” – Alfred Lord Tennyson

    Løgn i bagasjen:
    For alle har vi løgn i bagasjen. De fleste ganske uskyldige, mens andre kan legge grunnen til rette for folkemord. En ganske uskyldig løgn er at frukten fra kunnskapens tre var et eple. Det er mange som tror dette. En misforståelse vi har arvet fra renessansekunsten. Løgner om etnisitet, kjønn, seksuell legning, religion og så videre er som oftest mer ondartet. De fleste løgner kommer fra hold som har en agenda. Som for eksempel om man har et produkt å selge kan man tjene stort på å innbille folk de rareste ting.

    Som man sier i journalistikken, “sjekk kildene dine!” Og slik er det også i livet. Det skjer så lett at noen sier noe som vi så sier ukritisk videre, og vips, så lever løgnen videre. Men heldigvis er de fleste løgner forholdsvis uskyldige myter og vandrehistorier. Å utøve kildekritikk har aldri vært viktigere enn det er nå. Mennesket har aldri vært utsatt for mer informasjon enn hva vi er i dag. Det har heller aldri vært lettere for oss å sjekke våre kilder. Men ikke glem at noen ganger er det like viktig at vi sjekker våre kilders kilder.
    Her er et eksempel: http://sntjohnny.com/front/outright-lies-illiteracy-or-just-bad-scholarship/33.html

    “Kunnskap og tvil er uatskillelig for mennesket. Det eneste alternativet til “kunnskap- med-tvil” er ingen kunnskap over hodet. Bare Gud og visse gale har ingen tvil!” – Martin Luther

    Tvil og framskritt:
    Vi lever i en verden der blindtarmbetennelse ikke er en dødsdom, (bortsett fra i de mest fattige deler av verden.) Opp igjennom tidene har det vært mange forskjellige tanker om hva som gjør at vi blir syke og hva som kan bidra til at vi blir bedre. Hadde det ikke vært for tvilen kunne en tanke aldri blitt erstattet av en annen.

    Tvil og tillit:
    Der den partiske tvilen skaper mistillit, skaper tvilen tillit. Tillit er ikke på tross av tvil, men på grunn av tvil. Når vi setter oss inn i et fly til Grand Canaria, viser vi tillit til flyet og besettingen. Dette hadde vi ikke gjort hvis det ikke var for at vi vet at både bakkemannskap og besetning tviler. Både mekanikere, flyverter og piloter har sine lister over hva de skal tvile på før flyet kan lette.

    Noe av det første vi lærer våre barn i det de tar sine første skritt inn i verden er å tvile. Vi lærer de at de skal tvile på at bilene stopper, vi lærer de at de skal tvile på fremmede med godteri osv.. Også internett byr på farer:

    “Det finnes også forskjellige filtre (programvare) som blant annet kan blokkere tilgang til uønskede internett sider. Det viktigste filteret er likevel det du bygger inn i barnets hode og hjerte.” – http://www.barnevakten.no/article/38

    Vi lærer våre barn å bli trygge. Vi lærer våre barn å ha en sunn tillit til verden.

    Ordet kreditt kommer fra ordet credo (latin) som betyr “jeg tror”. For å få kreditt må man først tåle tvil, et annet ord for tvil er kredittsjekk.

    Tvil skaper tillit og trofasthet. Spesialenheten for politisaker (som har i oppdrag å etterforske saker hvor tjenestemenn i politiet eller påtalemyndigheten er anmeldt for straffbare handlinger i tjenesten.) Det at vi har et organ som har i oppdrag å tvile på politiet, skaper tillit mellom borger og politi. Tvil er ikke et hinder for å skape tillit og trofasthet, det er tvert imot en nødvendighet. Tvilen står sterkt innen rettsikkerheten. Tvilen skal komme den skyldige til gode. Nye medisiner må tåle tvil før de blir godtatt. Før vi slippes løs i trafikken må vi først tviles på. Før man blir ansatt i en jobb.. også videre også videre…

    Tvilen holder samfunnet sammen. Ingen tvil ingen tillit.

    “Brødre, vær nå ikke uforstandige som barn! I ondskap skal dere være små, men voksne i forstand.” – 1 Kor 14:20 (78/85)

    Blind tro og tro:
    “Se, jeg har våget meg til å tale til Herren, enda jeg bare er støv og aske.” Sa Abraham da han tvilte på Guds plan for Sodoma og Gomorra. Men Abraham tvilte aldri på Gud, ikke et sekund. “Det er da ikke din vis å gjøre slikt, å la rettferdige dø sammen med ugudelige…”

    Blind tro krever at vi som mennesker ikke skal ha egene tanker og egene følelser. I det øyeblikket man ser rundt seg og tenker egene tanker om det man ser, er ikke troen blind lenger. Ønsker Gud at vi skal følge ham blindt som roboter? At vi skal bli som de skriftlærde? At vi i troen skal være zombier? Nei selvfølgelig ikke. Tvilen er en del av det som gjør oss til mennesker. Uten tvilen har vi ikke fri vilje. Uten tvilen kan vi ikke velge troen.

    Religiøs fanatisme og religiøs terrorisme skapes når religion og tvil holdes adskilt. Den tro som ikke tåler dagslys er bygd på sandgrunn. Salige er de som ikke ser, og likevel tror. Men det betyr ikke at vi skal lukke våre øyne og gå blinde gjennom verden. Man skal sette alt på prøve og hold fast på det gode. Den enfoldige tror hvert ord, men den kloke gir akt på sine skritt.

    Tidvis har bibelen et par gullkorn som får meg til å smile, Adam er litt komisk der han står og ser skyldig ned i bakken samtidig som han prøver å gi både Gud og Eva skylden for at han åt av frukten. Rart hvordan vi gikk fra barnlig til barnslig.

    Men Evas synd var ikke at hun tvilte på Gud, men at hun, (i ordet tvil sin rette betydning,) ikke tvilte på Gud. Hadde Eva stoppet opp og tvilt på Gud ville hun ha sett Gud for den han er og Satan for den han er. Men Eva tvilte ikke, og uten spørsmål tok hun imot frukten.

    Det er viktig å skille mellom tro og blind tro.

    Her er det viktige elementer som er utelatt. Dessverre. Skal jeg presentere et komplett bilde av tvil blir det en tykk bok, så det får bli med dette i denne omgang. Men jeg håper andre kan bidra med å korrigere og komplementere dette forsøket.

    God tvil! 🙂

  3. I am not sure where you are getting your info, but
    great topic. I needs to spend some time learning much more or
    understanding more. Thanks for excellent information I was looking for this
    information for my mission.