Religion = lidelse og overtro!?

Når vi ser på verdens historie, finner vi at religioner har vært med i mange konflikter. Vi kan tenke på korstogene, det muslimske kalifatet, jøder og arabere, militante hinduer som bruker terror og makt, konflikten i Nord-Irland, kampen mellom protestantiske og katolske fyrster i Tyskland under reformasjonen, og så videre. Betyr så dette at med religion følger krig og konflikter? Er religiøsitet et onde som vi må legge av oss?

Finnes det gale religiøse mennesker? Ja! Finnes det ondskap utført i Guds navn? Ja! Men er en eventuell Gud av den grunn ond, eller religion av den grunn i seg selv gal? En kan jo tro at det er noe galt med hele tanken om at det finnes en eller flere guder, så mye som Guds navn er brukt i all slags menneskelig ondskap.


Men når vi går litt nøyere inn i konfliktene, ser vi oftest at konfliktene ikke bunner i religion, men at de begrunnes religiøst for å få intern støtte eller legitimere den utad. Ofte er det snakk om kamp om makt, olje, landområder eller vann, og så brukes religion og Guds navn som skalkeskjul for en høyst menneskelig uttenkt dumskap. Og selv der hvor de rent ”materielle” goder ikke er innlysende, vil historikere peke på den kulturen som ting skjedde i.

Vi kan bruke heksebrenningene som eksempel. Mange tenker seg dette som en av kirkens store skampletter, og overser dermed det fakta at det var hele storsamfunnet med det sekulære embedsverk med konge og hans menn som sto bak disse. De overser også det fakta at ofte – blant annet her i Norge – var kirkens menn blant kritikerne av heksedommene. Det blir litt av det samme i USA med dødstraff. En del amerikanere begrunner støtte til dette religiøst, men de store kirkesamfunn går mot det. Det er altså til den amerikanske kulturen man må gå for å finne ut av hvorfor dødsstraff er så populært der borte.

Religion blir altså lurt inn til å kamuflere andre motiv, eller til å forsterke og ilne opp fiendebilder i en pågående konflikt. Men om vi nå kan tenke oss en krig eller lidelse som har oppstått utelukkende på grunn av religiøse motiv. Blir det kanskje å tømme barnet ut med badevannet om vi skal gå til krig mot spiritualitet, åndelighet og religion som sådan av den grunn? Kanskje vi da også overser at den faktisk har motivert folk til å arbeide for fred og forsoning? Ser vi på kristendommen, er det hvert fall lite teologisk belegg for de fleste krigene vi har sett opp gjennom tidene. I Matt 26, 52 sier Jesus «Stikk sverdet på plass igjen … For den som griper til sverd, skal falle for sverd” og i Matt 5, 9 ”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.”

I forhold til overtro, er det uten tvil masse overtro i denne verden. Vi har mye religiøs overtro og ikke-religiøs overtro. Alt fra å snakke om ”hell” og ”ulykke” til kvasivitenskap, spådomskunst, astrologi og et virvar av menneskeskapte religiøse system. Noen system – som hos scientologikirken – kjenner vi godt til hvordan de ble skapt og hvorfor. Andre vet vi ikke bakgrunnen til. Men det er altså uten tvil skapt mange guder i menneskets bilde. Spørsmålet gjenstår likevel like trassig: Er det også en Gud som har skapt oss i sitt bilde?

 


4 Responses to Religion = lidelse og overtro!?

  1. Pingback:Johnnis

  2. Pingback:Jon Arne Karstensen

  3. Pingback:Johnnis

  4. Pingback:Johnnis