Hva skjedde egentlig på de første kirkemøtene?

Akkurat som Bibelens tilblivelsesprosess, og Jesu sitt liv, er kirkemøtene og kirkens tidlige teologi omspunnet med mange myter og eventyr. Denne oversiktsartikkelen vil se litt på hva som egentlig foregikk på møtene i kirkens spede begynnelse…

Det første kirkemøtet var et lokalt i år 49 i Jerusalem. Dette beskrives i Lukas sin tekst kjent som Apostlenes Gjerninger i det nye testamente. Det første felleskirkelige møtet for den verdensvide kirken var i Nikea i 325. Så var det kirkemøter i Konstantinopel i 381, i Efesos i 431, i Chalkedon i 451, Konstantinopel i 553 og igjen i 680-681 og i Nikea i 787.

Det som ble drøftet på kirkemøtene har vi gode skriftlige kilder på, og derfor er det litt rart at de er blitt så myteomspunnet. Innen new age har man hevdet – uten fnugg av historisk dokumentasjon – at kirken der sensurerte skrifter den ikke ville ha med, blant annet skrifter som skulle støtte sjelevandring. Andre har hevdet at det der ble vedtatt med knapt flertall at kvinnen hadde sjel, og at en trodde på Den Hellige Ånds eksistens.

Man er noe usikker på hvordan denne vandrehistorien har oppstått. Noen kobler det til en misforståelse ut fra et skrift til Gregor av Tours. Kari Vogt oppsummerer det greit i en ellers svært kritisk artikkel: ”Kirken har riktignok til alle tider hevdet at kvinnen har en udødelig sjel, akkurat som mannen. Myten om at det måtte et kirkemøte til for å slå det fast, bør avlives en gang for alle.”

Myten rundt Den Hellige Ånd kan komme fra Øverlands ironisering i ”En kjetters bekjennelse”, som igjen kan være en feilerindring av Voltaire sin sarkastiske ”… etter mye debatt, bestemte den Hellige Ånd det slik på kirkemøtet…”. Alternativt kan det og være en fjær som har vokst til fem høns etter kirkemøtet i Konstantinopel hvor man presiserte hvordan ånden skulle forstås i treenigheten.

Påstanden om holdninger og skrifter som støttet sjelevandring, er framstilt utallige ganger. Men denne har heller ingen historisk fotfeste. Tvert imot er det ingen skrifter som har vært faktisk brukt i menighetene som åpner for dette. Det kan dog likevel hvert fall spores en viss fjær her, fordi første kirkemøte i Konstantinopel drøftet Origenes sitt platonsk-influerte syn på den preeksisterende sjel. De avviste for øvrig hans modell. Men Origenes snakket ikke om sjelevandring, men om at sjelen hadde et tilholdssted før vi ble født. Origenes selv avviser ettertrykkelig tanken på reinkarnasjon i sitt bibelkommentar fra år 247 hvor han blant annet sier ”dogmet om reinkarnasjon, som er fremmed for Guds rike. Det er ikke overlevert ved apostlene og heller ikke fremsatt noe sted i skriften”. Og som vi ser, dette er 78 år før noen kirkemøter har sjanse til å ”sensurere”.

Det første kirkemøtet ble sammenkalt av keiser Konstantin som ønsket å holde på kristendommen som et samlende fundament for romerriket. Ett brennbart spørsmål her var hvordan forholdet mellom Faderen og Sønnen skulle forstås, og var foranledet av at presten Arius hadde kommet med uttalelser om Jesus som skapt av Gud med mer. Hans forkynnelse møtte sterke motreaksjoner i kirken. På kirkemøtet formulerte en først en uttalelse kun bygd på Bibelen som alle samlet seg om. Men så brukte arianerne denne bekjennelsen videre for å forfekte sitt syn. Dermed formulerte kirkemøtet en ny utgave med mange anti-arianske trekk; som for eksempel ”født ikke skapt”. Denne var det kun noen veldig få som ikke ville underskrive – Arius selv og noen få etterfølgere av ham. Men et veldig stort og nesten enstemmig flertall gikk god for at dette var en saksvarende og god måte å formulere den kristne tro på. Med tanke på at noen tenker på kirkemøter som noe som bekrefter maktstrukturer ect, er egentlig denne første nikenske trosbekjennelsen interessant. Tanken om at Gud ble menneske var nemlig egentlig totalt fremmed og frastøtende både innen «mainstream» gresk filosofi og jødedom. Med andre ord gjorde ikke kirken seg «lekker» for storsamfunnets populære tanker om Gud, snarere tvert imot.

 


One Response to Hva skjedde egentlig på de første kirkemøtene?

  1. Avatar Asbjorn Nakken
    Asbjorn Nakken says:

    Hvis jeg kan komme inn med et lite «innkast» fra sidelinjen, gjelder det at «den arianske strid» raste gjennom nesten hele det fjerde århundret. Hva var det som skjedde som gjorde at striden fikk sin ende? Keiser Valens (som regjerte i den østlige delen av Romerriket, og var arianer), gikk i 378 på et militært nederlag og døde i et slag mot gotiske hærstyrker ved Adrianopel (Hadrianopolis), nå Edrine i Tyrkia, på grensen til Hellas. Biskop Ambrosius i Milano erklærte at det totale nederlaget som de romerske styrkene i øst hadde møtt, var Guds dom mot arianernes kjetteri. (Arianerne dominerte i den østlige delen av riket). Den vestlige delen var fortsatt trygg, og der dominerte biskopene lojale mot kirkemøtet i Nikea.

    I januar 379 ble den spanske generalen Theodosius ny keiser. Han nedkjempet gotiske styrker på Balkan, og ba i 380 biskop Ambrosius (som han kjente) om mer innføring i den katolske tro. I et eddikt han utstedte ble læren fra Nikea erklært for rett lære. For første gang i rikets historie skulle staten definere og fremme rett lære. Keiser Valens nederlag og krisen imperiet stod ovenfor med ytre trusler, hadde svingt pendelen bort fra arianske idealer. Nå var en Kristus sterk og omnipotent som Gud hva folket trengte, til trøst og styrke mot de truende germanske «hordene» fra nord.

    I 381 ble det holde et kirkemøte i Konstantinopel (hovedstad siden 330) med 150 inviterte biskoper fra den østlige delen av riket. Fra 389 var det strengeste straff for å forfekte arianske eller andre kjetterske synspunkter. Den katolske kirken ble også mer hierarkisk strukturert, med mer makt på færre hender, og klarte å overleve Romerrikets undergang.

    — Basert på Richard E. Rubenstein`s bok «When Jesus Became God: The Epic Fight over Christ`s Divinity in the Last Days of Rome», kapittel 11.