Hva vil det si å tro i følge kristendommen?

Mange vil fort få flere assosiasjoner når de hører ordet kristen eller kristendom. Mange troende vil nok tenke trygghet, frihet, varme, ærlighet, nåde. Men en del mennesker vil tenke ting som prektighet, fordømmelse, gledesløshet og naivitet. Mye av dette må en del kristne selv ta skylden for. Guds navn er brukt og misbrukt på mange måter gjennom tidene. 

En del mennesker har vonde, konkrete opplevelser med fordømmelse fra kristne. Dette er nesten paradoksalt når en leser hvordan for eksmpel Matteusevangeliet advarer knallhardt mot det i kapittel 23 vers 13: ”Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke dem å gå inn som gjerne vil.” Vondt kan kirkens unnlatelsessynder også være for mange; hvordan den har oversett menneskers vanskelige livssituasjon og ikke talt deres sak mens den omsluttet dem med et varmt fellesskap.

Hva sier Bibelen om hva det vil si å være en kristen? Med tanke på hva jeg akkurat har nevnt så står det vitterlig at ”døm ikke så skal du ikke bli fordømt” (Luk 6, 37; Matt 7, 1). Den roper også ut at kirken skal være forkjemper for barmhjertighet og rettferdighet for alle (Matt 5, 7-11). Og at det største bud er å elske Gud og hverandre som oss selv (Matt 22, 36-40). At den som ikke elsker, aldri har kjent Gud (1. Joh 4, 8)? Tro om ikke det å være kristen i følge det kristne budskap ikke er det å være feilfri, men å bekjenne sine feil for seg selv, Gud og våre medmennesker, jamfør Lukas 5, 32? At det er snakk om en overgivelse til en levende Kjærlighet vi ikke kan fatte som har skapt oss for å elske og bli elsket?

Er jeg en kristen? Har jeg tro nok? Dette er vel et spørsmål mange har stilt seg – og gjerne flere ganger i løpet av livet. Bibelen gir oss en del svar her. Troen er på en måte enkel og en ren nådesgave, men den innebærer også en del konsekvenser for oss.

Paulus skriver i Romerbrevet kapittel 10 vers 9: ”For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde skal du bli frelst.” Jesus sier det selv slik i Matteusevangeliets kapittel 10 vers 32: ”Den som bekjenner meg for menneskene, han skal også jeg kjennes ved for min far i himmelen.” Og vi ser hos apostelen Johannes i 1. Johannesbrev 4, 16: ”Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.”

Vi ser det er tre dimensjoner som nevnes her: Bekjenne, tro og kjærlighet. I tillegg så har vi den kanskje viktigste delen av det hele; troen som en relasjon til Gud. Bibelen forteller nemlig at Gud ønsker fellesskap med oss, jamfør Bibelens siste bok – Johannes Åpenbaring kapittel 21 vers 3: «Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.»

Bekjenne
Det første momentet var å bekjenne Jesus offentlig som Herre. Vi skal vedstå oss vår tro ovenfor andre og ikke gjemme den vekk i frykt eller blygsel. Dette er ikke bare fordi det er viktig å anerkjenne og gi Gud ære, men og fordi et slikt vitnesbyrd vil kunne bety veldig mye for de rundt oss. Troen er en gave som er ment å gis videre. Dette henger sammen med den såkalte misjonsbefalingen vi finner i Matteus 28, 19 hvor Jesus sier: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler” Hvordan kan folk ta imot ”det glade budskap” om vi ikke tør vedkjenne oss det selv?

Tro
Det andre tingen vi las, var at vi skulle tro i vårt hjerte at Gud har oppreist Jesus fra de døde. Å tro i hjertet, er ikke så mye en intellektuell sterk overbevisning slik vi gjerne tenker det, men kanskje snarere å ”kaste seg ut på de 70 tusen favners dyp” som Kirkegaard en gang sa det. Med andre ord er det å våge det å satse på noe som vi ikke kan full-dokumentere vitenskapelig, noe som vi ikke kan ta på med hendene og aldri helt forstå. Å satse på handle ut fra noe vi ikke ser klart og tydelig foran oss. Det er snakk om å ville følge Gud og hans vilje med våre liv. Dette innebærer slett ikke at vi alltid vil klare det, men at vi ønsker det gjennom våre valg. Troen er dermed ikke en intellektuell øvelse, og heller ikke en lovreligion. Vi frelses ikke av hva vi klarer å prestere.

Handlende kjærlighet
Troen er altså i praksis å velge noen valg og handlinger framfor andre, og ikke bare noe passivt og irrelevant heller. Om vi virkelig tror at for eksempel jorda går under om 24 timer, vil dette medføre en stor endring i våre handlinger for de fleste av oss. Noen vil ønske å tilbringe tid med familie og venner, skvære opp i uoppgjorte ting, kanskje se på solnedgangen med kjæresten. På samme måte blir det med troen på kristendommen. En tro på en Gud som er ren kjærlighet som ønsker et evig fellesskap med oss, er jo egentlig nokså grensesprengene nyheter! Tror man på marxismen så melder man seg ikke inn i FrP, og tror man på kjærligheten så kan man ikke samtidig la hat og likegyldighet fylle livet. Dette er noe apostelen Jakob, Jesus sin bror, tar opp i Jakobs brev kapittel 2, vers 14 – 17 og 22:

”Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Farvel, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død… Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt.”

Denne troen som resulterer i kjærlighetshandlinger tar også 1. Johannesbrev opp som nevnt før: ”Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.” Samme holdninger ser vi i 1 Joh 4, 20 – 21: ”Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er det bud vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.”

Relasjon, nåde og tillit
Dette med handlinger som nevnt over, har gjennom tidene ført til en del forvirring også; hvor troen har blitt en prestasjonsøvelse i gode gjerninger. Da har man mistet Guds nåde av syne. Bibelen sier nemlig også at det er Guds nåde som frelser oss (Apg. 15, 11; Ef. 2, 5 og 8, 2. Tim 1, 9), samt at troen og ikke gjerningene frelser oss (Rom 9, 32; Tit 3, 9). Den handlende kjærlighet har med resultatet av troen å gjøre. Det skal være den ekte tro sine frukter, men ikke røttene eller grunnmuren. I følge Bibelen er det bare en grunnvoll, Jesus (1. Kor. 3, 11).
Kristendommen lærer at en skal leve ut sin tro i kjærlighet, men at frelsen ikke bygger på våre handlinger. Den er kun noe vi må ta i mot i tillit. Og dette bringer oss over til dette med tro som en relasjon. For til syvende og sist, når vi skreller vekk alle andre beskrivelser, så er det vel dette det egentlig dreier seg om. Å tro i følge kristendommen til syvende sist snakk om å velge å være i en relasjon til Jesus. Det er snakk om å gi tillit til at Jesus er Gud og at han har gode planer med våre liv. Har vi tiltro til Jesus slik at vi slipper han til i våre liv – så er vi troende i følge den kristne tro.

Dette har med å våge å gjøre – samt å prøve å holde fokus på Jesus, noe Matt 14, 28-31 viser. Her fortelles det om Peter og disiplene som så Jesus gå på vannet: «Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke, og ropte: «Herre, frels meg!» Med en gang rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham. «Så lite tro du har!» sa han. «Hvorfor tvilte du?»» Historien forteller om Peter sin tro som går over i vantro når han fokuserer på bølgene i stedet for på Jesus. Men den viser også at Jesus tok i mot Peter når han mistet troen og motet. 1. Johannesbrev har også et stort løfte knyttet til vår tro i kapittel 5 vers 4: «For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro.»