Davincikoden: Myter og fakta om Jesus, kirkemøter, Bibel og Sionsordenen

I mai 2004 kom en spenningsroman på norsk som skulle lage store overskrifter i avisene med sine sensasjonelle avsløringer. Mange av dere har kanskje lest Davincikoden og de fleste har hvert fall hørt om den. Visste dere at Jesus egentlig var gift og fikk barn? At en mystisk hemmelig orden kalt Sionsordenen – hvor Davinci, Newton med flere var med og at de fordekte sannheten om Jesu etterkommere gjennom i 2000 år? Eller at kirken selv konspirerer i stor stil, gjennom systematisk knebling av avvikende evangelium og suspekte kirkemøter? Og ikke minst at Jesus aldri døde på korset?

Dette påstås av Brown. Han ble hyllet for å ha gjennomført en fantastisk research, men det viser seg at ideene i veldig stor grad er hentet rett fra Hellig Blod, hellig gral fra 1982. Han har og hentet noe fra 3 andre bøker. Det som er felles for alle fire bøker som har vært hans ”store research”, er at ingen av dem er skrevet av fagfolk, og at bøkene deres inneholder like mye fakta som en episode av x-files. 

I hovedsak utbroderer Brown teorier fra Hellig blod, hellig gral – og denne kalles i mediene og for eksempel av Fredrik Skavland som «fagboka» som Davincikoden bygger på. Riktignok er ikke forfatterne av Hellig gral historikere eller kunsthistorikere, og deres research holder på ingen måte mål faglig sett, men la oss likevel se litt på innholdet i denne boka og i Davincikoden.

For å få ting til å stemme må forfatterne bryte all historisk metodikk. Det har gitt dem to store fordeler: De kan hevde hva de vil, siden de ikke trenger underbygge det på forsvarlig vis. Dermed kan de lage de store sensasjoner. For det andre fikk de lenge stå uimotsagt i offentligheten siden ingen faghistorikere gadd behandle teoriene seriøst. Dermed har ideene fått spredt seg, og siden de fleste av oss ikke har veldig faglig innsikt, har mange tatt spekulasjonene til sitt bryst. Jeg vil ikke her ta en grundig gjennomgang av alle feil, til det har vi andre glimrende kilder, men nevne noen av pilarene de bygger på. De har på vilkårlig grunnlag valgt å tolke noen middelalderromaner billedlig, at de egentlig mener noe annet. Videre tar de direkte språklig og litterært feil i for eksempel spekulasjonene om at sangraal skal leses som kongelig blod i stedet for hellig gral uten at jeg skal si mer om det her. Andre artikler på våre nettsider går mer i dybden på det.

Sionsordenen
For å ta Sionsordenen som et litt nøyere eksempel: Denne ideen bygger på dokumentene til Pierre Plantard. Han ble født i 1920 i Paris, og i starten av andre verdenskrig starta han 2 høyreekstreme, nasjonalistiske og antisemittiske foreninger. Foreningene var stengt for jøder, i mot Frankrikes demokratiske system og langt på vei fascistiske. Målet var å gjeninnføre kongedømmet, og medlemmene var stort sett oppdiktet.

I 1956 stiftet han Sionsordenen, som ikke har noe med Jerusalem å gjøre men et lokalt Sion ikke så langt fra Geneve. Formålet var rent politisk. Den ble raskt nedlagt, men gjennoppstod i 1962 etter hans andre soning i fengsel for bedrageri, og nå med litt mer oppblåst målsetning: Nå presenterte han seg som den rettmessige arvingen til merovingerkongeætten og han og kona diktet en slektsoversikt som skulle vise dette. For å gjøre seg mer troverdig koblet han også dette til den populære myten omkring landsbypresten som plutselig fikk råd til så mye og antakelig hadde gjort et viktig funn. Jeg skal ikke her gå innpå fakta og fiksjon i den myten. Det er her nok å si at allerede i 1971 stod han fram som hadde lagd de falske dokumentene om Sionsordenen og dens stormestre og innrømmet det. Litt etter ble det og slått fast at slektstavlen var oppspinn. Sionsordenen ble igjen nedlagt, men oppstod en tredje gang i 1989. Men i 1993 måtte Plantard under ed innrømme at alt bare var hans egen fantasi. Dermed døde Sionsordenen – som altså hadde eksistert i perioder gjennom vel 30 år men for det meste i Plantards hode.

Problemet er at fantasiene har levd videre, blant annet gjennom Hellig blod hellig gral. De spant i tillegg videre og koblet slektstreet helt tilbake til Jesus. Boka ender med å argumentere for et all-europeisk teokratisk monarki med Jesu etterfølgere som Plantard på tronen! Dan Brown er lur nok til å kamuflere de fleste spor etter Plantard og han fokuserer i stedet på Sionsordenen som noe som fremhever det feminine i stedet for noe som skal sikre politisk makt til en europeisk konge.

Det påstås i romanen at Jesus gifter seg med Maria Magdalena, de får barn, han blir bare bedøvd på korset og frakta i sikkerhet. Senere reiser Maria og den øvrige familie til Frankrike. Barna gifter seg etter hvert inn i kongeslekta der. Jesus dør i Masada når romerne inntar festninga – 80 år gammel. Som et belegg for giftemålet hevder de at bryllupet i Kanaan er Jesus og Maria sitt. Men hvorfor står det vitterlig da at de var gjester? Og hva bygger den gjetningen på?

Fascinerende fantasi kanskje men uten fnugg av historisk eller litterært belegg. Om vi nå skulle ta påstandene på alvor; hvorfor finnes det da ikke en eneste kilde i fra oldtiden som nevner det? Tvert i mot bekrefter alt av historisk materiale – både i og utenfor Bibelen og kirken – at Jesus faktisk levde, ble korsfestet og døde i Jerusalem. Så kan vi jo bruke logikk og fornuft og spørre oss hvorfor i all verden ville disiplene om de hadde arrangert en konspirasjon og altså visste Jesus levde, hvorfor skulle de da bli igjen og la seg torturere og dø om det ikke var sant at Jesus døde og stod opp igjen?

Forfatterne aner vel at de har svært spinkle bibelske referanser til ideene de framlegger, så de spinner rundt konspirasjonsteorien om de bortgjemte kilder og skumle kirkemøter. Det påstås at kirken og Konstantin etter kirkemøtet i 325 ødela skrifter som ikke passet dem. De finner opp to ”fakta” som gjensidig er avhengig av hverandre, men uten noe som underbygger dem. Det ene er at det fantes fortellinger om Jesu etterkommere, og det andre at kirken utslettet slike skrifter. For å låne et bilde av Oscar Skarsaune: Det er som jeg påstår at jeg har en svart katt i hånda mi. Så kan du si at du ser ingen svart katt. Nei, men det er fordi en trollmann har gjort den usynlig. Da kan vi ”bevise” hva som helst, men selvsagt tar ingen historiker eller vitenskapsmann slik seriøst.

Det blir for så vidt ekstra malplassert å påstå at kirken drev boksensur, fordi den ikke hadde som ideal at de kristne bare skulle lese Bibelen. Det var fromme munker som i middelalderen sørget for å skrive av og ta vare på oldtidens litteratur som Homer, Platon og Aristoteles. Først sent i middelalderen begynte bokbrenning å forekomme.

La oss se litt på fakta om kirkemøtet i Nikea. Det ble sammenkalt av keiser Konstantin som ønsket å holde på kristendommen som et samlende fundament for romerriket. Ett brennbart spørsmål her var hvordan forholdet mellom Faderen og Sønnen skulle forstås, og var foranledet av at presten Arius hadde kommet med uttalelser om Jesus som skapt av Gud m.m. som møtte sterke motreaksjoner i kirken. De formulerte først en uttalelse kun bygd på Bibelen som alle samlet seg om, men så brukte arianerne denne bekjennelsen for å forfekte sitt syn – og dermed formulerte de en ny utgave med mange antiarianske trekk; som for eksempel ”født ikke skapt”. Denne var det noen veldig få som ikke ville underskrive – Arius selv og noen få etterfølgere av ham. Men et veldig stort og nesten enstemmig flertall gikk god for at dette var en saksvarende og god måte å formulere den kristne tro på. Realiteten i forhold til Konstantins innflytelse er at han slett ikke hadde så stor makt over kirkemøtet: Han var faktisk på den tapende arianske fløyen sammen med mange andre maktmennesker i hæren og blant de rike! På kirkemøtet var det for øvrig ingen som bestred Jesu guddommelighet, og det var ingen kampvotering over hvilke skrifter som skulle være med i Bibelen. Diskusjonene under kirkemøtet bestod av forholdet mellom Faderen og Sønnen – og om sønnen var av samme vesen som faderen. For øvrig ble det tatt opp mindre ting som hvordan man forholdt seg til de frafalne under forfølgelsene av den forrige keiseren, kirkeordning og når påsken skulle feires.

Bibelens kanonisering
I forhold til Bibelens kanonisering så ble ingen skrifter brent av kirken, men det ble lagd en liste over hvilke bøker man leste fra under gudstjenestene. Men denne listen var i realiteten avgjort lenge før, ikke av maktkirken eller statskirken, men av martyrkirken under hard religiøs forfølgelse fra statsmakten. Av lokale menigheter som hver for seg så på hvilke skrifter som virkelig var skrevet av apostlene eller læresvenner av disse. For øvrig har forfalskningene og de kjetterske skriftene aldri vært skjult av kirken, men det ble uinteressant å kopiere dem for hånd siden de ikke var i bruk. Dermed ble de naturlig nok ikke spredt mye. Mange av disse skriftene hadde gått helt i glemmeboka om de ikke hadde blitt nevnt og referert til av kirkens apologeter.

En typisk myte er at Bibelens nye testamente er skrevet mange hundre år etter Jesu død. Men forskerne er nesten samstemte i at de er skrevet ca mellom 54 og 110. De er nedskrevet i en kultur hvor den muntlige overlevering var veldig nøyaktig og høyt skattet. Dessuten omhandlet de altså en så nær fortid at mange folk rundt omkring hadde anledning til å korrigere om noe av innholdet var åpenlyst galt – da det fremdeles levde mange øyevitner.

Allerede «de apostoliske fedre» som man kaller generasjonen etter apostlene siterte i sine brev fra NT – og ikke fra noen andre glemte eller gjemte skrifter. Evangeliene og Paulus sine 13 brev var allment akseptert hvert fall rundt 130. Mellom 170 – 220 fikk de samme autoritet som GT. Det ble først valgt i de lokale menigheter, og senere når man fikk større kirkemøter ble det lagd en liste der. Det som tok lengst tid å avgjøre var Johannes Åpenbaring. Det er i det hele tatt absurd å hevde den populære myten om skrifter som ble sensurert og forsvant etter kirkemøter, når vi faktisk har lister og samlinger fra før kirkemøtene kanoniserte dem over hvilke bøker som var i bruk. Gnostiske skrifter som Thomasevangeliet, Judasevangeliet og så videre ble aldri vurdert engang da de var skrevet på 200-tallet og ikke ble brukt av noen menigheter. Selv ikke ortodoks kristen teologi som vi finner hos de apostoliske fedre – interessante skrifter fra 100-tallet, ble tatt med i Bibelen fordi de ikke var skrevet av apostlene og deres disipler. Det var i det hele tatt veldig liten uenighet om hvilke skrifter man brukte, og igjen – de gnostiske var aldri i nærheten av å være i bruk i blant de kristne – selv om en kan få inntrykk av det selv i magasiner som National Geographic.

Gnostisisme, sexkult, menneskelig eller fjern Gud
Brown har så mange andre feil, at det nesten er pinlig å måtte bruke tid på dem. For eksempel beskriver han antikkens mystikere som en sexkult hvor man gjennom sex får opplevelse av Gud. Fakta er nøyaktig det motsatte – de forkynte avkall på sex for å oppnå innsikt og kontakt med det guddommelige. Dette gjelder også de gnostiske mystikerne. Gnostikere var for øvrig alt annet enn positive til kropp og seksualitet slik Brown framstiller det. De var en ideologisk motpol til kristendommens forkynnelse av det gode i skaperverket.

Så har vi henvisningene til dødehavsrullene som skulle bli funnet på 50-tallet og inneholde sannheten om Jesus: Fakta er at de ble funnet i 1947 og inneholder rent jødiske førkristne tekster. Jesus er ikke nevnt. Disse er for øvrig fullt tilgjengelige og har aldri vært prøvd skjult. Nag Hammadi-tekstene er gnostiske tekster. De inneholder ingenting, som Brown hevder, om gralen eller ekteskap mellom Jesus og Maria, og slett ingen mer menneskelig side av Jesus enn evangeliene. Tvert imot så tegner de et bilde av Jesus som den fjerne mystikeren. De har for så vidt heller ingenting med dødehavsrullene å gjøre.

Det blir veldig tydelig at selv om en hadde tatt de gnostiske tekster som beskrivelse av sann kristendom, så krasjer korthuset til Brown. For eksempel i dette kysset mellom Jesus og Maria som Brown siterer fra Filipevangeliet: Han snakker om at ledsager er «noe som alle som kjenner arameisk vet betyr hustru». Problemet er at det ikke er en arameisk tekst, men en koptisk som bygger på en gresk grunntekst. Og ordet ledsager betyr slett ikke hustru som han sier, med har samme meningsinnhold som på norsk. Videre er teksten så skadet at en ikke vet hvor Jesus kysset Maria i følge dette gnostiske skriftet. Andre skrifter forteller at Jesus kysset Jakob på munnen, så sensasjonelt er dette uansett ikke. Og med tanke på at det er en gnostisk skrift, er det klart at det hvert fall ikke er snakk om noe seksuelt kyss, sølibat var jo den opphøyde norm i gnostisismen. Dessuten var kyss tegn på nært åndelig fellesskap, også i den kristne kirke. Vi ser jo Paulus snakke om å hilse hverandre med hellig kyss.

Påstanden om at det var uhørt for en mann på Jesu tid å ikke være gift er også direkte feil. Flere forskjellige jødiske grupperinger praktiserte sølibat av forskjellige grupper som essenerne og zeloter. Både Jesus og Paulus fremhever jo også det som et ideal for noen.

Nå skal jeg ikke trette dere med flere eksempler, dette ble langt nok som det er. Men som en komklusjon i forhold til å møte dette må en bare si at Davincikoden er en spenningsroman med fiction – og bare fiction. Faktamessig er den slående dårlig og historiske referanser er 90 % enten misforstått eller ren fantasi. Men som de sier i X-files: The truth is out there!

 


2 Responses to Davincikoden: Myter og fakta om Jesus, kirkemøter, Bibel og Sionsordenen

  1. Avatar Jørvald Johnsen
    Jørvald Johnsen says:

    Dette er det galneste jeg har lest. Greit at Brown drar sine teorier langt ut, men du gjør jo akkurat det samme. Det tydeligvis ikke sannhetsgehalt og empiri som skal ligge til grunn for såkalte «sannheter», men blind tro? ( Legg vekt på blind….)

    Jørvald

  2. Avatar Jon Arne Karstensen
    Jon Arne Karstensen says:

    Takk for engasjement, men jeg syns det ble mest utropstegn uten substans på hva du egentlig reagerer på? Hva slags teorier menes at er dratt langt ut? Hvilke opplysninger eller påstander er kontroversielle her? Minner for øvrig om at dette er en oversiktsartikkel – om du ønsker mer dyptgående artikler fra andre forfattere om dette emnet så kan du se på denne lenka her:
    http://www.trotvil.no/category/davinci-koden-og-hellig-gral/

    Vennlig hilsen Jon Arne