Hverdagsmisjonering – nådegaver og ærlighet

I dag hørte jeg en taler si: En god temperaturmåler i våre liv kan være følgende spørsmål: Påvirker jeg verden? Eller er det verden som påvirker meg? Og det er egentlig et godt spørsmål å stille seg selv. Svaret er jo egentlig begge deler, men jo mindre vi er bevisste på vår rolle i verden og vårt fellesskap med Gud og hverandre, jo mindre påvirker vi verden og blir heller påvirket av den.

Er jeg bevisst på hva jeg gjør i hverdagen, eller glir dagene og ukene over i hverandre? Er jeg oppmerksom på at jeg gjør inntrykk på mine medmennesker hver dag, på en god eller ikke så god måte? Vi gir det viktigste vitnesbyrdet til vår neste gjennom måten vi lever på; måten vi møter dem på. Enten det er på trening, møte med kassadama på butikken eller de vi jobber sammen med. Når vi stresser på vei til jobb, husker vi da ordene om å vende det andre kinnet til? Når noen baktaler andre på jobben, er vi da bevisste på hva rettferdighet og ærlighet innebærer? Når din gamle nabo sliter med å få måkt snø på vinteren, erindrer vi da hva å være kjærlighetsdisipler kan innebære?

Jeg tror slike hverdagshandlinger av kjærlighet kan bety mer enn mange åndelige øvelser. Alle kristne har et ansvar for det vi på kristeliøst språk kaller å evangelisere eller forkynne. Men hva betyr det? Å evangelisere er å spre, altså dele, det gode budskap om nåde, tilgivelse, fred og kjærlighet. Men for å dele på en god måte, må det være ekte. Det må være å dele noe ut fra hvordan Gud har skapt oss i all vår fantastiske forskjellighet. Noen av oss er praktiske med hendene og kan derfor ypperlig hjelpe til med slike oppgaver mot vår neste. Andre er gode til å lytte og finne gode ord og dele. Vi kan forkynne gjennom dugnad, bakst, sang, bønn, klem, penger, tid og ord. Finn dine styrker og del av deg selv og de gaver du har fått!

Det som er viktig er at det er ekte som nevnt. Vi må da også våge vise styrke i svakhet. Vi kan imponere med styrke, men vinner sjelden over hjerter med det. Tør å vise din egen svakhet? Vi har jo fått alt av nåde og ikke fra våre prestasjoner. Kristendom er en nådesreligion, og ikke noen flinkis-konkurranse. Vi har nok av prestasjonsøvelser rundt oss ellers i forhold til å se bra ut fysisk og på Facebook-profil, konkurrere om å være bra på jobb, attraktive for å få partnere, kule for å få innpass og venner.

Det siste en som lurer på hva kristen tro er og innebærer trenger, er å få presentert nok et glansbilde. Når du tør vise frem mer av deg selv, blir du både mer troverdig og gir rom for at andre kan gjøre det samme. Bibelen viser oss fullt av personer med skrøpeligheter så våre glansa overflater kommer ikke fra den. Kunne Gud bruke Paulus, Peter, Thomas, Noah, Moses, David, Salomo og profetene med alle sine svakheter som sinne, utroskap, fyll, tvil, svik, løgn og vantro, så kan han nok bruke oss også. Tør å være deg selv og vær bevisst på at livet består av øyeblikk hvor noe skapes hver eneste dag.