Eksisterer Gud egentlig?

«Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk… Det er ikke tale, det lyder ingen ord og ingen røst som kan høres. Men budskapet går over hele jorden, vitnesbyrdet når til verdens ende.» Salme 19, 2-5.

Finnes det noen gode grunner til å tro på en Gud, og gode grunner til ikke å gjøre det? Kan vi i det hele tatt få Gud innen rekkevidde overhodet? Om Gud eksisterer er han selvsagt helt uavhengig av om vi tror på ham eller ikke. Om noen mennesker benekter Gud svekker ikke det realiteten i Hans eksistens, og om vi tror på Gud så er ikke dette i seg selv et bevis for at han er til heller.

Er en eventuell Gud innen rekkevidde overhodet?
Om nå Gud eksisterer, er det da mulighet for at vi kan få dette bekreftet? Er det sannsynlig at vi vil få kontakt med ham overhodet? En engelsk filosofisk retning kalt deismen så for seg Gud som en fjern skaper som etter skapelsens øyeblikk overlot verden helt til seg selv og naturlovene. Etter å ha skapt brydde han seg altså ingenting med hvordan det gikk med det skapte.

På generell basis kan man selvsagt ikke finne ut hvordan en eventuell gud tenker, men hvorfor skulle han ta seg bryderiet med å skape noe om han ikke hadde den minste interessen av hvordan det gikk med det? Om vi videre skulle presisere spekulasjonene til den kristne Gud, så sier åpenbaringen som etter sigende skal komme fra Ham, at Gud er veldig interessert i sin skapelse.

Om vi tar utgangspunkt i at en eventuell gud antakelig er interessert i oss og resten av skaperverket siden han først har skapt oss, så blir neste spørsmål om han i så fall vil samhandle med sitt skaperverk den dag i dag. Er det spor etter han i naturen? Har han gjort tilgjengelig noen kanaler mellom oss og seg selv.

Deismens svar blir at Gud ikke kommuniserer direkte til oss i dag og heller ikke griper inn i skaperverket. Han blir helt fraværende og utilgjengelig. Jehovas Vitner hevder at han etter de første apostlene til Jesus, var fjern for menneskene fram til Jehovas Vitner oppstod. Men begge disse tankesett bygger på et såkalt vilkårlig postulat (=tilfeldig valgt standpunkt) om fjernhet og passivitet til skaperverket. Jehovas Vitner sitt syn blir i tillegg motstridende til den skriften de selv regner som gitt av Gud.

Det virker for meg mer logisk at en eventuell Gud skulle ønske kontakt med det Han har skapt. Det kan også se ut til å ligge flere ting både i naturen og i oss selv som peker mot et noe utenfor det skapte. Selve jakten vår på Gud kan jo få oss til å undres hvor denne tanken kommer fra. For øvrig til kanaler mellom oss og Gud se til egen artikkel om Filosofiske gudsbevis. Dessuten skulle en jo tro at en skapende Gud ville ha skapt noe ut ifra noen tanker som lå i hans vesen. For å si det slik: Siden jeg er glad og interessert i astronomi er det mer nærliggende at jeg skriver artikler om det enn om maurslukere! Det vil si at vi bør kunne se noen indirekte spor av hvem Gud eventuelt er, i hans skaperverk.

 

Jakten på Gud

Hvor kommer alt fra?
Hvis vi så godtar at en eventuell Gud ville ha ønsket kontakt med oss og / eller har satt sine spor i skaperverket, så får vi jo vurdere om han eksisterer ut fra å bruke de sansene vi har til å utforske oss selv og verden rundt oss! Da kan vi jo begynne å spørre oss om hva som er opphavet for vår eksistens?

Ja, hvor kommer hele universet fra? Det finnes mange varianter av big-bang-teori, multiversmodeller, evolusjonslære og endog Hawkins modell med imaginær tid. Men disse gir ikke – endog så hardt et par av dem prøver – gode svar på hva som skapte den kjedereaksjonen som gjør at du i dag leser dette. Og det er: Hva er den første årsak til at rekken av ting begynte? Verden har ikke alltid vært til så hvordan kom den til? Ble den skapt eller utviklet den seg fra noe annet? Om den ble skapt, hva var det i så fall som skapte den? Om den utviklet seg, hva utviklet den seg fra – og hvordan oppstod dette i første omgang? Hva gjorde at en gang begynte tiden å gå og rommets dimensjoner og universet å virke?

Mange vil bruke dette såkalt kosmologiske argument som et bevis for at det må finnes en skapende Gud bak det hele. Noe må ha igangsatt universet. For de som tror på multiversideen så forblir spørsmålet likevel det samme: Hva satte det hele i gang. Siden alle naturlover følger årsak-virkning må vi se etter noe utover naturens begrensninger, nemlig Gud som altså står bak som skaper av kosmos. Jeg skal ikke gå mer innom her argumentet rundt om vi ikke trenger ha med en første beveger ut fra en vanlig årsak-virkning-tankegang. Vi tar dette mer opp under kontingentsargumentet under Filosofiske gudsbevis.

Hvordan oppstod livet?
Livet som vi kjenner til det, er noe som produserer nytt liv. Vi har enda ikke tross iherdige forsøk under laboratorieforsøk, klart å skape liv fra død materie. Kan da virkelig uintelligent materie på egen hånd gjennom slump og tilfeldigheter en gang ha skapt liv? Den matematiske sjansen for dette er eventyrlig liten, og det er kanskje dermed forståelig at noen naturalister har kastet seg over metafysiske ideer om multivers kombinert med entropiske prinsipp for å forsvare denne tilfeldigheten.

Velger man å tro på en utvikling som ikke er styrt av kaos og fullstendige tilfeldigheter, kan man tenke seg enten en spontan, planlagt skapelse av liv fra intet eller en planlagt og nøye styrt utvikling av naturen slik at liv oppstod. Uansett hvilke av disse modellene man går for, besvarer begge en del grunleggende spørsmål. De peker til at det finnes en målrettet og ikke tilfeldig styring bak livet og vår eksistens. De peker begge på en bevissthet som har ønsket oss og ønsket livet i verden. Begge peker således også på Gud.

Argumenter mot en Gud

Kan ikke tro på noe jeg ikke ser!
En del avviser å tro på Gud fordi de aldri har sett eller hørt ham. Det syns jeg er veldig forståelig. Dog det er også mange størrelser her i verden som vi ikke fatter med det blotte øyet. Vi har aldri sett kjærligheten med våre sanser, selv om vi nå kan måle de elektriske impulsene i hjernen. Men vi mener vel at morskjærligheten er reell for det. Sorg er et annet eksempler på ting vi ikke empirsk kan få ned i en formel eller måle med målebånd, men som likevel er reelle størrelser i våre liv.

Om det finnes en Gud som har skapt universet så er han jo på sett og vis utenfor det. Han er ikke en del av tidrom-bobla vår, selv om han kan tenkes ”gå inn” i den. En eventuell skaper er ikke bundet av tiden eller naturlovene slik vi er det – da det jo er han som har skapt dem. Vitenskaplige bevis bygger på våre sanser og metoder for å forske vår verden. Problemet her er at en Gud jo nødvendigvis må være kvalitativt annerledes enn hans skapte verden – selv om det antakelig er noen likhetstrekk også som nevnt tidligere. Vi har altså ikke redskap i naturvitenskapen til å forske på Gud siden han ikke er bundet til å være en del av tidrom-bobla vi lever i og forsker på. På samme måte kan vi jo ikke bruke en kalkulator til å beregne en mors kjærlighet til sitt barn. Ikke fordi kjærligheten ikke er der, eller det er noe galt med kalkulatoren, Men fordi den måler andre ting enn følelser.

Se hva de troende har gjort og lidelsen i verden!
Noen sier som så at «jeg skal hvert fall ikke tro, se alt det forferdelige de troende har gjort gjennom historien!» Det er sant at for eksempel kristne påvirker hvordan ikke-kristne reagerer på evangeliet. Men vi kan vel ikke sette helt likhetstrekk mellom hvordan enkelte som påberoper seg en tro oppfører seg og om religionens budskap er sant eller ikke. Hadde evangeliet forkynt at når man først tok imot kristendommen så sluttet man å synde, hadde dette vært en gyldig anklage, men Bibelen lærer slett ikke dette. Tvert imot forkynner kristendommen at man på grunn av sin syndige natur trenger nåde. Hva noen har gjort er altså ingen avgjørende logisk innvending mot Gud eller en religions sannhet. Men samtidig sier for eksempel kristendommen at en skal kjenne troen på fruktene. Så det er altså også et relevant spørsmål.

Med alt det vonde som rammer uskyldige mennesker i denne verden, vil mange – også i de kristne rekker – føle trangen til å rope med disiplene til Jesus når det var storm på sjøen: ”Mester, er du likeglad med at vi går under?” (Markus 4, 39). Lidelsens mysterium er en uforståelig gåte. Den kristne vil her tenke at vi vil aldri helt kunne gripe det før vårt slør tas bort etter døden – jamfør 1. Kor 13, 12.

Olav Müller sa det slik: «En kan jo prøve å forsvare Gud gjennom skolastisk filosofi hvor en kan resonnere med at det onde skyldes en mangel på en fullkommenhet som hører med til en tings vesen. Nå kan ikke Gud skape en mangel. Bare vi mennesker kan gjøre ”mangelfulle” ting. Altså skyldes lidelsen oss og ikke Gud.» Men selv om dette kan være sant nok, så vil det likevel kunne være en mager trøst for ei jente som opplever incest natt etter natt at det er farens ondskap og ikke Guds likegyldighet som ligger bak. For hvorfor lar Gud oss få så mye frihet, når vi er så slemme mot hverandre?

Vi kan gjøre onde gjerninger imot Guds vilje, det er tydelig så sant man tror at det finnes en Gud og at denne Gud er kjærlighet. Men Gud hindrer oss tydeligvis ofte ikke, og det er vel på grunn av at han har gitt oss fri vilje og forvalteransvar over jorden og hverandre. Hadde vi fått fri vilje til å gjøre bare akkurat hva Gud mener, hadde den vel neppe vært fri! Men hvorfor har Gud da skapt oss med fri vilje når han visste vi ville misbruke den? Til det kan tenkes at det er for at vi skal vi være i stand til å elske, så må vi kunne gjøre det i frihet. Men noen som må gjøre noe ut fra tvang, gjør det ikke ut fra kjærlighet – en robot kan ikke elske.

Noen har også tenkt rundt dette mer filosofiske argumentet ut fra Guds vesen: Skapte ting, men bare skapte ting, har avhengighet som en del av sitt vesen. Gud derimot er totalt uavhengig av alt annet enn seg selv. Hadde han forandret sin plan om å skape oss i sitt bilde med forstand og fri vilje, ville planleggingen gjort ham avhengig av oss. Noe som i følge hans vesen er umulig. Nå kan dette argumentet også diskuteres videre, men da beveger jeg meg for langt utover hovedpoenget.

Uansett: Skal vi slå oss til ro med sånne svar? Absolutt ikke! Filosofiens kalde logikk kan vanskelig behandle all smerte og fortvilelse vi møter i verden. Den kristne vil finne noen knagger og antydninger rundt det ondes problem. Den beskriver en Gud som er kjærlighet og som i sin hellighet ikke tåler ondskap. Den beskriver videre hvordan Gud ikke er distansert men nærværende midt i lidelsen. Så beskriver den at det er krefter i sving på jorda som er imot Guds vilje. Den forteller om at Gud har gitt oss samvittighet og visdom til å gjøre godt mot hverandre og for at vi skal skape en god verden. Tenk hvor mye som hadde vært annerledes om vi kunne droppe enorme krigsutgifter og brukt pengene til forskning, helse, med mer! Så sier den til slutt også noe om at Gud endelig beseirer dødskreftene og det onde, og tilbyr oss evig fellesskap i en himmel hvor lidelse ikke skal finnes mer.

Det er mange andre moment en kan trekke frem i jakten på Gud, dette blir en liten smakebit fra et perspektiv. Men det ser ut til å være gode grunner til å spørre seg om Guds eksistens fordi svaret der eventuelt kan få så stor konsekvens for livet vårt. Og om vi tror han finnes, er det mest nærliggende å tro at en Gud ønsker noe med skapelsen.

 


2 Responses to Eksisterer Gud egentlig?

  1. Altså, du presenterer en saklig argumentasjon i en saklig tekst, men det blir
    for dumt å først si at verden ikke kan bli skapt av ingenting, for å så hevde
    at det en gud kan ha skapt den. Hvor kom guden fra?

  2. Avatar Johnnis
    Johnnis says:

    «Men begge disse tankesett bygger på et såkalt vilkårlig postulat (=tilfeldig valgt standpunkt) om fjernhet og passivitet til skaperverket.»

    Dette er et argument som svekker deismen og Jehovas vitners versjon av Gud og således samtidig styrker artikkelforfatterens versjon av Gud.

    Det som er verd å merke seg med denne setningen er ordet «såkalt». Når noe er «såkalt» snakker man om noe som noen sier. Dvs noe spesifikt som et begrep/konsept/faguttrykk eller et spesifikt objekt/sted/hendelse osv. Ved å omtale «vilkårlig postulat» som «såkalt» hevder artikkelen at «vilkålrig postulat» er et begrep/konsept/fagutrykk eller lignende.

    Vilkårlig er et lite brukt, men ordinært norskt ord som betyr tilfeldig. – http://no.thefreedictionary.com/vilk%C3%A5rlig

    Postulat er en ytring eller mening som hevdes uten (nærmere) begrunnelse eller bevis; ubevist påstand; forutsetning. – http://snl.no/postulat

    Og i filosofien er postulat en setning som uten å kunne bevises gjør krav på gyldighet, enten teoretisk som vilkår for muligheten av en vitenskapelig erkjennelse, eller praktisk som vilkår for våre religiøse, etiske og rettslige verdier. Kant regner opp tre praktiske postulater: Viljen er fri, sjelen er udødelig, Gud eksisterer. – http://snl.no/postulat/filosofi

    Et postulat kan selvfølgelig beskrives med et adjektiv, som for eksempel med adjektivet «vilkårlig». Dette på samme måte som en bil kan beskrives som «vilkårlig». Det er ikke dermed sagt at det er riktig å si at noe er en såkalt vilkårlig bil.

    Så når artikkelen påstår at «vilkårlig postulat» er et begrep/konsept/faguttrykk eller lignende så er dette altså ikke sant.