Kontakt med Gud

Om vi velger å tro at det finnes en Gud, og om vi tror han har skapt oss med en positiv hensikt, er det jo interessant å prøve å få kontakt med det guddommelige. Det virker litt pussig om Gud skaper oss, for deretter å ikke ønske noe kontakt med sitt skaperverk. Hvorfor gidde skape da? Men om Gud ønsker kontakt, hvorfor snakker vi ikke alle sammen med ham hver bidige dag da? Kanskje dette har med vår frie vilje å gjøre? I våre forhold velger vi selv om vi vil bli mer kjent med den andre eller ikke, om vi åpner opp eller stenger for kontakten. Sånn er det kanskje med Gud også?

Hvordan få kontakt

Dette har mennesker grublet over til alle tider og alle kulturer. Noen lager mange magiske ritualer som de tror kan hjelpe, noen sverger til å bare se inn i seg selv. Noen søker et hellig sted, andre et orakel. Kanskje er det egentlig ikke så vanskelig eller mystifystisk å vite hva vi skal gjøre? Jeg mener: Hva gjør vi når vi blir forelska i noen?

For å få dype, nære og ikke minst sanne fellesskap må vi bruke tid på hverandre! Vi må lytte, se og snakke. Men vi må også våge å dele ærlig. Sannhet og kontakt må ligge til grunn for ekte forhold med våre medmennesker. Hvorfor ikke bruke dette også vedrørende søken etter fellesskap med det guddommelige? For mange i Norge vil faste og periodevis isolasjon fra andre inntrykk eller mennesker for å lytte og be være en fremmed tanke. Men i alle forhold er det godt med litt kvalitetstid bare oss to. Enten det er min bedre halvdel, broderen som er på besøk, en gammel venn – eller Gud. Det kan være gjennom en helgetur på fjellet med Bibelen, en dagstur i skogen i samtale med Gud, eller en halvtime i stillhet i sofaen. Vi må kanskje skjerme oss litt for alle slags forstyrrelser – prioritere vekk noe – for å få mulighet til å fokusere mer på Gud?

Krøll på linja – og litt om valg
Selv om jeg kan ønske å gi Gud en motorvei inn i midt liv, så er det veldig fort for meg å begrense adgangen for Ham. Det er mange grunner til at jeg ikke alltid rusler sammen med Gud. En ting er at jeg lett kan la meg distrahere. Vi har alle hørt om tidsklemma – hvordan vi ikke rekker å strekke til i forhold til alt vi vil gjøre. Eller det kan være overfloden av informasjon og inntrykk som gjør at vi mister oversikten og evnen til å se det viktige. Eller krysspress og gruppeforventninger – hvordan vi møter egne og andres forventninger til hvordan vi skal være og hva vi bør gjøre, og søker å tilfredsstille alt og alle. Eller det kan være annet som sløver meg ned. Det pussige er at mange mener disse tingene som stresser oss opp og tar styringa er dumt, men så ser det ut til at vi likevel fortsetter å kave rundt som høns i den illusjon at vi ikke har noe valg.

At vi i vår opplyste tid prøver å ta fra oss selv den viljefrihet Gud har lagt ned i oss, er vel kanskje en av vestens mer raffinerte selvbedrag. For all del; som trebarnsfar vet jeg litt om å føle at jeg ikke strekker til eller har for dårlig tid. Men likevel; om vi lar oss fange fullstendig av alle slags… bobler, da har vi valgt å la omverdenens tumulter velge for oss. Passivitet er også et valg, enten det gjelder noen vi ser er ensomme men feiger unna å kontakte, mangel på prioriteringer eller i forhold til Gud. Det er litt farlig å nevne slik, fordi erfaringsmessig er det de av oss som ikke trenger høre det som tar det mest til seg. Men poenget er ikke at vi må gjøre og stresse så utrolig mye mer, men at noen av oss kanskje har godt av å skjerpe mer inn fokus. Akkurat som jeg som far må oppdra mine barn og foreta noen valg for dem, må jeg gjøre det i mitt eget liv også.

Bibelske glimt om fellesskap med Gud
1. Mosebok sier om Enok og Noah at de vandret med Gud. Det er et bilde på hvordan de gikk sammen i fellesskap – hadde samme retning. I 2. mosebok sier Gud at han vil bo blant Israels barn og være deres Gud – og de skal kjenne dette. Gud søker ikke å være en fjern majestet uten kontakt med sin skapning, han vil bo midt i blant oss, og la oss erfare seg som en realitet i vår hverdag. Gud vil være en livserfaring, noe som betyr noe for oss. Bibelen er full av understrekninger om at Gud søker felleskap med oss, og at vi trenger felleskap med Ham. Vi er skapt for fellesskap med skaperen. Salme 42, 2 sier det poetisk: ”Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.” Bibelen tegner et bilde av at vi ikke vil være virkelig hele uten dette fellesskapet.

Gud møter oss alle med ufortjent nåde, men vi velger selv om vi vil ta i mot fellesskapet med ham. Bibelen sier en god del om å bevare fellesskapet og åpne hjerter oppover til Gud. Jesus sier i Johannesevangeliet: ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.” En må forbli i Jesus – gi sitt eget til ham og la han få komme inn og prege oss. Selv om det innebærer noe så kjempeskummelt som å gi slipp på litt av kontrollen. Det å skulle «slippe Jesus inn» er noe som gjerne blir veldig lettvint snakka om. Men det kan være beintøft. Å gi Gud førersetet i våre liv er det tryggeste, men også det vanskeligste for mange mennesker å gjøre.

Det er noen konkrete måter vi kan pleie kontakten med Gud på, siden han unektelig ikke helt er parallell med en kjæreste eller vanlig venn. Johannes påpeker i sitt første brev nødvendigheten av å holde fast ved å bruke ordet – altså Bibelen. Jesus formidler også felleskap gjennom nattverden. De fire b’er er en kristen tommelfingelregel i forhold til å bevare et åpent hjerte for Gud: Bønn, Bibel, brødsbrytelse (nattverd) og brorskap (kristent fellesskap).

Bibelen vitner om en fremtid hvor Gud skal være tydelig til stede og sammen med oss. Hvor ting ikke er abstrakte, men hvor han er tilstede på en enda sterkere måte enn i dag. I Johannes Åpenbaring kapittel 21 vers 3 og 4 kan vi lese: «Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.»

Bibelen sier altså at vi er ment til fellesskap med Gud. Men vi er også sosiale og skrudd sammen for å være sammen med andre og tjene hverandre. Disse dimensjonene henger sammen. De er avhengige av hverandre. Gudsforholdet gjør noe med oss i forhold til vår neste, og det kristne fellesskapet vil kunne styrke vår tro. Paulus snakker om felleskapet med nesten i mange brev. For eksempel i Efeserbrevet kapittel 4: ”Jeg formaner dere altså … at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.” I Kolloserbrevet kapittel 2: ”…at deres hjerter må bli trøstet, så de kan knyttes sammen i kjærlighet, og nå fram til … kunnskap om Guds hemmelighet … Kristus.” Så har vi noen ord fra Jesus også: ”at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.” Og hvordan skal vi kunne si vi har fellesskap med den personifiserte kjærlighet om vi er likegyldige ovenfor de ved siden av oss? Om vi virkelig tror på at vi alle er lemmer på Kristi legeme – unike, verdifulle puslespillbrikker i en vakker mosaikk – så kan vi vel ikke la ei brikke – et menneske med følelser og lengsler – holdes utenfor?

Oppsummeringsvis vil jeg altså tenke at om det finnes en Gud så er det mest sannsynlig at han kan være interessert i kontakt med sitt skaperverk. Og skaperverket det er deg og meg. Kristendommen forkynner Gud som en konkret personlighet og ikke noe abstrakt. Som noe som er kjærlighet og har omsorg for hver enkelt av oss. Som vil oss vel og vil ha en relasjon til oss. Den kan vi velge forfølge eller ikke. Ønsker vi søke en slik relasjon vil det kunne være vanskelig og uforståeligg og er ingen kvikk fiks. Men det er noe som mange opplever som det mest berikende av alt i livene deres. Og for å få kontakt? Tenkt hva du ville gjort om du var forelska i noen eller mot en gammel venn. Tid og fokus og dialog kommer vi langt med.


3 Responses to Kontakt med Gud

  1. Avatar Johnnis
    Johnnis says:

    Det er mange som opplever å ikke få kontakt med Gud. Som artikkelen nevner; et godt vennskap krever mye av begge parter, dette er riktig. Men er det riktig som artikkelen påstår at Gud alltid er der for oss og gjør alt han kan for at vi skal kunne ha kontakt med ham?

    Er det i hele tatt en sammenheng mellom egen innsats og kontakt med Gud?

    Det er cirka en femtedel av verden som er muslimer. Og mange av disse opplever at de har kontakt med Gud. Når man ser nærmere på saken så ser man at hva de opplever de får fra Gud ikke er kompatibelt med hvem Gud er i følge kristendommen. Altså er denne kontakten imaginær når det kommer til muslimer. Så når en muslim ikke har kontakt med Gud, er det pga mangelfull innsats? Neppe. Så da må det være pga valg.. Men en muslim har jo ikke bevist valgt å vende seg bort fra Gud.

    Det finnes kristne som ikke føler å ha kontakt med Gud. Som for eksempel Mor Teresa. Hva var det hun gjorde feil? Når Mor Teresa ikke opplevde å ha kontakt med Gud, var det på grunn av mangelfull innsats? Eller var det hennes valg det var noe galt med? Eller hadde hun feil fokus?

    Ser vi på Paulus så ser vi at han verken valgte eller innledet kontakt med Gud, men likevel fikk kontakt. Og jeg antar at det er flere som har opplevd tilsvarende gjennom tidene.

    Så er det i hele tatt en sammenheng mellom egen innsats og kontakt med Gud?

  2. Avatar Kjell Olesson
    Kjell Olesson says:

    Veien til Gud går gjennom Jesus Messias,Guds sønn Jfr Joh. 3.16 Andre kanaler virker ikke. Har gjennom erfart at stedfortrederen, Jesus lever…

  3. Avatar Kjell Olesson
    Kjell Olesson says:

    Har gjennom 45 år erfart at Jesus, min frelse lever..