Hva er bønn? Og hva er det ikke?

Hva er bønn for noe? Spørsmålet virker relevant da bønn er sentralt, og mange vil vel også si naturlig, i det kristne liv. Noen kjenner på dårlig samvittighet fordi de «får for lite tid» til bønn, mens andre syns det er vanskelig å holde konsentrasjonen for å be. «Alle» syns hvert fall å mene at bønn er noe positivt. Men hva er egentlig bønn?


Vi har mange måter å be på. Noen av oss liker å be høyt, kanskje med hendene i været. Noen knepper hendene sammen og lukker øynene. Noen ber mens de vandrer i skogen eller er på høyfjellet. Noen ber aftenbønn på sengekanten, andre ber i forbindelse med morgenandakten på radio.

Dette er de ytre former – og så glad som Våherre ser ut til å være i variasjon så tenker jeg det er mange veier til målet. Vi er forskjellige i stil og væremåte med tanke på hvordan vi snakker til hverandre. Og det er det kanskje ikke så rart om vi er det heller med tanke på hvordan vi snakker til Gud? Men vi er ikke kommet så veldig mye nærmere svaret på spørsmålet innledningsvis: Hva er bønn?

Jesus sier følgende om bønn til disiplene i Matteus kapittel 6 vers 7-8: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord som hedningene; for de tror de blir bønnhørt bare de bruker mange ord. Gjør ikke som dem! Far deres vet hva dere trenger, før dere ber Ham om det.»

Dette slår hvert fall fast noen ting bønn ikke er. Bønn er ikke et magisk rituale som skal fremføres på riktig måte ovenfor Gud for at han skal gidde høre etter. I mye religion og i okkultismen er selve fremføringen, ordene, bevegelsene, stedet eller settingen viktig for at det skal «virke». Slik er det ikke i kristendommen. Gud fungerer ikke som en magisk cola-automat og er ikke avhengig av riter for å høre oss. Her har kristendom en klar brodd mot alt fra gammel egyptisk religionsforståelse til nyreligiøse kulter.

Det andre som slås fast her, er at Gud er ikke avhengig av å få kunnskap fra vår bønn om hva vi trenger. Dette tror jeg ikke vi tar helt inn over oss i hverdagen. Ganske mange bønner er preget av at vi prøver ramse opp hva vi ønsker oss Gud skal ordne eller gi oss. Men trenger Han som kjenner hvert hår på kroppen vår å bli fortalt dette? Er bønn blitt litt vår bestilling til Gud i forhold til hva vi ønsker han skal fikse?

For så å komme til saken. Bønn er å være i en relasjon til Gud hvor vi stiller oss inn på dette fellesskapet. Jeg tror vi gjerne tenker litt for endimensjonalt om bønn, og kan ha nytte av å se mer på det som en toveiskommunikasjon. Bønn er en del av en relasjon. Det er en samtale. Jeg tror – kanskje som i livet for øvrig for en del av oss 🙂 – vi glemmer at vi har en munn og to ører. Vi kan savne bønnesvar, men hvor flinke er vi faktisk til å lytte hvilke svar vi får? Hvor mye lar vi Gud få hviske til oss noe som påvirker våre liv, i stedet for å bare prøve påvirke Gud? Min neste bønnestund tror jeg at jeg skal holde mye mer kjeft og la Gud ta seg av pratinga…