Kort om hellige syndere

Av og til kan vi virkelig fordreie det opprinnelige budskap. Mange snur for eksempel opp ned på hva Bibelen sier om våre liv. De tenker at vi må først rydde opp i våre synder og tilbøyeligheter, så kan vi få ta20 imot Guds gaver. Men det er jo det motsatte som faktisk står der. Paulus selv lærer oss at det vi ikke vil, det gjør vi. Og at det vi vil gjøre, får vi så ofte ikke til. Dette sa han til de kristne i menigheten i Roma. Men vi skal likevel få ta imot Den Hellige Ånd og la han virke i oss, så vil vi gradvis oppleve at vi blir formet og omformet. Og det er ikke en forming til å bli noen dvaske utvanna kloner, men til å bli oss selv! Ved å bli lik Jesus som Bibelen sier, så blir vi oss selv slik vi er skapt til å være.

Vi bruker gjerne «nå viste han sin sanne natur» når noen tryner, men jeg tenker det er motsatt: Vår skapte natur er å gjøre godt og være gode. Om vi lar Gud slippe til. Vi har også en annen side i vår natur som er mørk, gjenstridig og egoistisk. Dobbeltheten forsvinner ikke i det vi tar imot troen, slik man kan få inntrykk av i noen varianter av herlighetsteologi. Lar vi Guds – den personifiserte kjærlighet – ånd forme og påvirke oss, vil vi gradvis gi det gode forkjørsrett.

Og hvordan gjør vi det? For mange blir dette en streversk affære med å jobbe for å bli bedre inntil de enten gir opp eller til de tror de klarer ting i seg selv og blir hovmodige og fokuserer på egen fortreffelighet. Det bibelske idealet her er vel heller å gi slipp og gi tilgang til Gud. Det er ikke i deg selv, men gjennom Guds kraft vi kan gjøre mer av de gode valgene som styrker oss selv, de rundt oss og fellesskapet til Gud.

Altså skal vi kanskje ta frimodig i mot det Gud har å gi oss, selv om vi snubler i blant. Ikke vente til vi er «gode nok», men positivt søke et fellesskap og den helliggjørelse han kan gjøre i oss.