Påska utfordrer oss egentlig til å radikalt ta stilling til sitt budskap. Vi er kanskje typisk nok passe tolerante i forhold til det budskapet: Mange har ikke stort behov for å kjempe mot påska, men er kanskje heller ikke veldig reflektert over påskebudskapets dypere betydning. Men det er et budskap som er utfordrende av natur: Enten forteller påska om den mest radikale historiske hendelsen vi kjenner til, eller den største bløffen. Så hva tror vi?
Med mer eller mindre jevne mellomrom får vi pretendiøse oppslag i pressen om «sensasjonelle avsløringer» og «radikal ny viten». Jeg er veldig glad i å tilegne meg ny viten, og hvem kan være mot å avsløre ting som ikke er fakta? Problemet er bare at mange slike oppslag enten er helt spekulative og uten rot i objektive data, at man direkte feiltolker fakta eller at vi har gammel viten som en journalist eller forfatter nå tilfeldigvis har kommet over. Eksemplene på dette er mange; slik som boka «Hellig blod hellig gral», presentasjonen av Judasevangeliet av National Geographic, filmen Zeitgeist, Dagbladets årlige «oi, vet dere hva Thomasevangeliet egentlig sier»-artikler og artikkelen som fikk meg til å skrive disse linjene i Illustert Vitenskap Historie 17/2008.
Det populærvitenskaplige magasinet har samme overskrift som denne artikkelen, men uten spørsmålstegn bak. Den er både et godt eksempel på de vanlige populistiske fallgruvene mange går i, og berører samtidig juleevangeliet og gir dermed anledning til å kaste mer historisk lys over dette nå i adventstiden. Så jeg vil gå litt gjennom denne artikkelen. Det første problemet med artikkelen ser vi allerede innledningsvis: Den snakker om «historikerne» og bygger artikkelen med anonyme kilder og som om det som presenteres er en allmenngyldig historisk sannhet.
Det eneste som åndelig fascinerer meg mer enn tanken rundt den guddommelige inkarnasjon i julemysteriet, er hendelsene vi feirer i påsken. En ting er at det rommer det meste av hva en gripende historie kan ha med av moment; svik, maktkamp, skuffelse, nederlag, frykt, forvirring, grådighet, feighet og håp. Men når en legger til den åndelige dimensjonen de kristne tror på, blir det helt grensesprengende.
Palmesøndag. Jesus kommer ridende inn i Jerusalem på et esel. Begeistringen blant folket. Her kommer den utvalgte som skal frigjøre oss! Hosianna! Men, på et esel? Ikke akkurat det mest prangende valget. Og vi ser ikke så mange våpenføre menn i følget hans. Jaja, dette er starten på frigjøringen. Hvor er palmebladene? Vi må feire!
Kirken sier så langt tilbake i historien vi kan komme at den ene kristne Gud er en treenig Gud. Det ser ut til at Bibelens samlede vitnesbyrd også vitner om at Gud Fader, Gud Sønn og Den Hellige Ånd er tre personer i en væren. De er alle Gud, men ikke tre guder. De er også mer enn en og samme ”person”. Noen finner flere indre paralleller og vitnesbyrd om treenighet enn vi her har drøftet.[i] Men bare det utvalgte materialet som er med her, skulle med tydelighet vise at læren om den treenige Gud er solid forankret i Bibelen. Som nevnt innledningsvis er ikke selve ordet ”treenighet” eller andre teologiske begrepe som brukes noen hellig kyr. Men det de forsøker å beskrive, at Bibelen beskriver Gud Faderen, Jesus og Den Hellige Ånd som tre forskjellige ”personer” som samtidig er ett og den ene Gud, kan man ikke avvise uten å samtidig avvise store deler av Bibelen i tillegg til alle oldkirkelige trosbekjennelser. Kirken lærer at det er en Gud og at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er samme Gud fullkomment forent til ett på en måte vi ikke kan fatte, i forenklet ligningsform kan vi illustrere det som 1p+1p+1p=1v.
Det er svært mange bibelvers som forteller oss noe om den innbyrdes relasjonen mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Mange tekster er behandlet allerede, og de fleste vil ikke gjentas her. Dette blir dermed ikke i nærheten av en utfyllende liste, men må sees sammen med de tidligere kapittel. Dette er ment som en liten illustrasjon over bibelmaterialet om samspillet mellom Faderen, Sønnen og Ånden.
Jehovas Vitner sier at Ånden er Guds aktive kraft og sammenlikner med elektrisitet.[i] Christadelphians har et syn om at Den Hellige Ånd kun er Guds utstrålende usynlige kraft. Slik vil de for eksempel forstå Jesaja 48,16 «Nå har Herren Gud sendt meg og sin Ånd». Andre igjen hevder at Ånden bare er et personifisert eksempel på Guds vilje. Alle disse syn avviser at det er snakk om noe med en personlighet. Men de kommer da i konflikt med en rekke Bibelsteder. Vi kan starte med Apostelgjerningene 5,3f: «Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du kan lyve for Den Hellige Ånd og stikke til side noe av det du fikk for jorden din? (…) Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.» Først kan vi jo spørre oss hvordan det er mulig å lyve for en kraft som elektrisitet. Må det ikke en intelligens til for at det er meningsfylt å snakke om å lyve? Videre ser vi jo at det er snakk om at Ananias løy for Gud samtidig som det i verset før sto at han løy for Den Hellige Ånd.
Fra noen hold som mormonere, Jehovas Vitner, mange nyreligiøse miljø og enkelte fra den tidligere religionshistorie, hevdes at Jesus ikke var sann Gud med viten om sin natur fra starten av. De forstår dette på flere måter. Fra nyreligiøst og mormonsk hold sier man at Jesus vokste i sin guddomlighet og erkjennelse av sin natur gjennom hele livet. Jehovas Vitner sier at Jesus fikk igjen innblikk i sitt førjordiske åndelige liv ved dåpen.
”Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg!” – Johannesevangeliet 5,39
Bibelen inneholder mange interne henvisninger mellom de forskjellige skriftene. Mange vers siterer eller sikter til andre vers eller bøker, og å følge disse vil vise oss mer av hvem Gud er. Det nye testamentet viser mange ganger tilbake til uttrykk hentet fra det gamle testamentet. I forhold til å følge parallellisering er det selvsagt viktig at vi ikke overtolker ting inn i teksten, men ser hver enkelt tekst i sin øvrige sammenheng. Vi må åpne opp for å la tekstene tale i seg selv minst mulig farget av våre fordommer. Heldigvis gir Bibelen oss mange koblinger klart og direkte.
I Bibelen ser vi i stor grad at ord og handlinger som primært knyttes til Gud i det gamle testamentet brukes direkte om Jesus i det nye testamentet. En som i utgangspunktet avviser muligheten for at Jesus kan bli omtalt som Gud i Bibelen vil da måtte avvise hver enkelt parallellisering eller omtolke dem.[i] Dette er neppe et godt utgangspunkt for å studere hva Bibelen har å fortelle oss, og brukes heller ikke som analysemetode i møte med annen historisk eller religiøs litteratur.
Denne artikkelen vil se litt på Guds måte å beskrive seg selv på i Bibelens gamle testamente. Den ser særlig på bruk av flertallsform og hvordan vi finner både den synlige og usynlige Gud. Dette er interessant med tanke på treenighetslæren og særlig i forhold til unitarismen.
Unitarismen, The Way International og det syn som blant annet William Marrion Branham har gjort seg til talsmann for, er at Jesus, Faderen og Den Hellige Ånd er en og samme ”person” og helt identiske. Vi kaller denne læren som visker ut de tre personene til å bli tre «moduser» eller «masker» for Gud for modalisme. En vil altså si at Faderen = Sønnen = Ånden. Denne tanken virker nok veldig besnærende, da man da slipper den vanskelige tanken om at Gud er en – men med tre ”personer”. Men den vil også reise flere spørsmål enn den besvarer, og den butter imot mye av det bibelske materialet. Var Gud da borte fra himmelen mens Jesus gikk bort på jorden? Og hvordan skal man for eksempel da forstå Matt 3, 16f:: «Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.»» Her ser vi at Jesus døpes, Den Hellige Ånd kommer som en due mens Gud Fader taler fra himmelen. Alle tre er beskrevet samtidig – på hvert sitt sted med hver sin rolle!
«Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds.»
– Den athanianske trosbekjennelsen
”De burde bekjenne, att Faderen er Gud, Sønnen Gud og Den Hellige Ånd Gud, så som de er blitt undervist gjennom de guddommelige ord og av dem som forstått dem i deres dypeste betydning. Mot dem som åpent beskylder oss for å være treteister, skal vi svare, att vi bekjenner en eneste Gud, ikke i spørsmål om antall men i spørsmål om naturen. Da allting som kalles ett er ikke absolutt ett til antall og ikke heller usammensatt i spørsmål om naturen. Men Gud bekjennes universelt være usammensatt og ikke sammensatt. »
– Basilius, Til Caesareans, Brev 88 (år 360)
Bildet til høyre er maleriet «Den hellige treenighet» av Hendrick van Balen.
”Det finnes bare et virkelig viktig spørsmål, og det er spørsmålet om Guds vesen og natur. Fra det får alle andre spørsmål sin verdi.”
– Emil Brunner
Treenighetslæren er ofte omtalt som vanskelig i kirkens lære. Dens tilhengere vet ofte ikke hva den bygger på og dens motstandere bruker store bokstaver på en avvisning med henvisninger til Bibelen og religionshistorien.
I denne artikkelen sier jeg først litt om hva det ondes problem er,
deretter presenterer jeg noen ulike løsningsforslag på problemet, før jeg til
slutt foreslår hva som er den beste løsningen. Artikkelen er basert på min
doktoravhandling om det ondes problem, så alle deler kan finnes i mer utførlig
versjon der.[i]
Anklaget og frikjjent heter opprinnelig «the case for Christianity» og vokste frem fra undervisningsnotater til undervisning og samtale i en ungdomsklubb. Boka kom ut i 1981 og ble utgitt på norsk i 1984.
Chapman har en imponerende bredde i tematikk, med en god indre struktur. Boka er også rikt illustrert og har med mange sitat fra både Bibelen og forskjellige personer.
Vi starter med noen grunnleggende spørsmål om hvem vi er, meninga med livet, det onde ect. Så kommer kristne svar på disse samme spørsmål i andre kapittel. Tredje del går videre inn på kristne betraktninger rundt spørsmål som Gud og frelsen.
Så langt høres det vel og bra ut, men problemet for undertegnede er at boka ikke er noe i nærheten av å gå i dybden på noen punkt i de tre første seksjonene. Jeg satt med blyant foran meg og tenkte understreke ekstra interessante avsnitt, men fant lite før side 101… Dette kan jo absolutt ha med meg som leser å gjøre – og gi gjerne tilbakemeldinger dere som har anderledes oppfatning av denne boka. For meg ble det for lettvinte og overfladiske oppsummeringer i de første delene uten at en får utrustning til å møte egen eller andres tvil eller avvisning.
Boken tar seg litt i fjerde avsnitt som sammenligner vurdering av kristendommen opp mot naturvitenskapene, filosofi og historie. Mendet er nok mest å hente for mange i femte avsnitt. Her presenteres trekk fra de store verdensreligionene hinduisme, buddhisme, islam og jødedom samt «primitiv religion». Deretter presenteres tankegods fra 10 store tenkere og forskjellige «ismer». Særlig av interesse kan kanskje nevnes at han i forhold til primitiv religion utfordrer oppfatningen om at religøs utvikling har gått entydig fra animisme via polyteisme og så monoteisme / panteisme.
Sjette del går inn på hvem Jesus var og er. Her blir igjen boken skadelidende av for lite dybde. Blant annet er dette tydelig i hans behandling av NT sin troverdighet.
Oppsummeringsvis er dette en estetisk innbydende bok med stor bredde og mye sitat. Men illustrasjoner og sitat er ikke alltid optimalt brukt, og boka mangler ganske mye i forhold til å være en apologetisk ressurs. Passer kanskje best som innledningsverk for å nøste videre i de tema man ønsker å bryne seg mer på.
