DØDEN

Versjon 1.10

"Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden."
Bibelens 1. Korinterbrev 15, 26

Innledning
Når døden har inntruffet        > Er du en pårørende?   >> Å se den døde                   >> Praktiske ting
                                                > Barn som sørger?        >> Barnets møte med døden >>  Barns følelser
                                               > Møte med noen i sorg
                                                > Faser i sorgprosessen
Døden rent fysiologisk   > Definisjon av død > Hvordan oppleves det å dø? > Hva skjer med kroppen etterpå?
Hva venter etter døden?         > Egyptisk religion   > Iransk religion
                                                  > Ett troens innspill

Innledning

Hva er døden? Hva skjer når vi dør? Og hva skjer etterpå? Dette har opptatt mennesket fra de tidligste tider. Vi har en naturlig redsel for det ukjente, og hva er vel mer gåtefullt enn døden? Og hva er vel mer vondt enn å måtte ta farvel ved graven til våre aller kjæreste? Er døden den endelige stopp eller en ny begynnelse? Hvordan har man opp gjennom historien i forskjellige religioner betraktet døden? Hvordan møter vi noen som sørger? I denne artikkelen vil vi prøve å vandre litt gjennom disse spørsmålene. Hvert kapittel starter med en innledende del som tar for seg temaet i veldig grove trekk, med mer utdypende info i underkapittel.

Dette er en samleside i forhold til tematikk som har med døden å gjøre. Den vil derfor inneholde veldig forskjellige vinklinger - i forhold til praktiske og mellommenneskelige ting, religionshistorie rundt døden, kristendommens forståelse av livet etter døden og døden som ett fysiologisk fenomen. Kom gjerne med tilbakemeldinger på ting du reagerer på, vil ha utdypet eller savner i artiklene.

Når døden har inntruffet

Ett hvert dødsfall er en katastrofe for dem som rammes av det. Et dødsfall i familie eller vennekrets oppleves vanskelig og smertefullt for de aller fleste, selv om det i noen tilfeller også kan føles litt som en lettelse - for eksempel etter et langt sykeleie. Det beste i forhold til sorgprosessen er å gi seg lov til å sørge, og at andre gir en mulighet til å få snakke om den avdøde og de følelser en kjenner på i etterkant.

Det er viktig å våge å sørge, og å dele sorgen med hverandre. Å ha noen å snakke med eller sitte stille sammen med, oppleves ofte veldig godt. En må også huske på at barn og sørger. De har i likhet med voksne - ja, egentlig ofte enda sterkere - behov for noen å snakke med. De uttrykker gjerne sine følelser litt annerledes enn voksne, men må inkluderes i sorgprosessen.

Er du en pårørende?

Du kan føle et virvar av følelser, kaos og nummenhet etter å ha mottatt et dødsbudskap. Du kan kjenne vantro, en følelse av uvirkelighet. Så kan det komme bølger av apati, sinne, gråt, lengsel, redsel, skyldfølelse. Sorgen er en normalreaksjon på tapet, og ikke noen sykdom eller noe en bare kan velge å hoppe over. En kan fortrenge sin egen sorgprosess gjennom å nekte å tenke på døden og den avdøde, men det viser seg som regel at dette bare forlenger den tunge prosessen en er inne i. Og midt oppi det hele må du tenke på praktiske ting rundt begravelse, papirer, ect. Og så kommer gjerne alle spørsmålene. Ensomheten.

Men heldigvis er du ikke alene om alt. Mange gruer seg for å snakke med andre, og venner og øvrig familie kan også trekke seg litt unna fordi de er redde for å såre deg. Generelt sett viser det seg at det blir mindre vondt om du tar initiativ og snakker med andre rundt deg. En trenger ikke mange ord, bare det å være sammen med andre kan være godt - og også gjøre tiden i etterkant av begravelsen litt mindre ensom. Du ser best hva du trenger i denne tøffe tiden, men vær ikke redd for å lene deg på andre.

Noen opplever at det virker som om alle andre er ferdig å sørge lenge før dem, og savner noen å snakke med en stund etter dødsfallet. Men det finnes andre muligheter. Man kan be om samtale med diakon eller prest eller andre fagpersoner som arbeider med sorgarbeid. Veldig mange har også fått veldig godt utbytte av å være i etterlattegrupper (også kalt sorggrupper eller selvhjelpsgrupper). Disse ledes av mennesker med erfaring og kompetanse innen sorgbearbeidelse og gruppearbeid, og er en møteplass for andre som også har mistet noen av sine. Dette er grupper som gir rom for å snakke om og sette ord på både følelser, minner og spørsmål rundt den avdøde og døden. Slike grupper pleier å anbefales varmt av mennesker som går der. Diakonen i menigheten du tilhører, eller presten de steder det ikke er diakon, kan fortelle mer om mulighetene der du bor.

Å se den døde

Dette kan være et vanskelig valg å ta for deg som sørger, og det er et valg som er opp til hver enkelt. Det viktigste er at du tar en avgjørelse du føler er best for deg og som du får fred med. Når en likevel som oftest vil anbefale nære pårørende å se den døde - så sant det ikke har vært en ulykke som gjør at den døde er veldig skadet - er det på grunn av erfaringene en ofte har med syning eller båreandakt. Det er flere grunner til at en generelt anbefaler en båreandakt eller syning. Det ene er at frykten for døden og hvordan de døde ser ut oftest er mye verre en virkeligheten. Den avdøde ligger i en kiste med hendene på brystet og øyne og munn lukket. Det kan gjerne se ut som han eller hun sover, men de er litt blekere enn normalt. Det anbefales uansett at en først får fortalt i detalj hvordan avdøde ser ut, og hvordan rommet til syningen/båreandakten ser ut. En annen ting, er at det for en del kan være lettere å akseptere at ens kjære er død når en får sett og eventuelt tatt på vedkommede i kisten. Det kan være godt for sorgprosessen. Noen synes og de får tatt et bedre farvel på denne måten. Det viser seg og at noen i etterkant angrer at de ikke så den døde. Men igjen: Det å se den avdøde er slett ikke det riktige for alle av mange forskjellige grunner. Du må gjøre det du finner naturlig og riktig for deg. Er du veldig ambivalent kan du eventuelt få noen til å ta bilder som du kan få se senere om du skulle ønske det.

Praktiske ting

I sjokktilstanden vi gjerne er i etter et dødsfall kan det være godt å støtte seg til prest og begravelsesbyrå i forhold til praktiske gjøremål. Disse er behjelpelige med å ordne de praktiske tingene. Presten gir normalt beskjed til de nærmeste pårørende om dødsfallet, og setter deg også i kontakt med begravelsesbyrå. Byrået ordner med å hente den døde om det skjedde i hjemmet. Videre kan de hjelpe med syning eller båreandakt, utforming av dødsannonse og program til kirken, kiste, blomster og pynting av kirke, tidfesting for begravelsen, anskaffelse av organist eller solist, gravmonument og melding til forskjellige offentlige etater og søknad om støtte fra trygdekontor og eventuell fagforening. De kan også gi tips om hvordan gå fram i forhold til skifte eller arveoppgjør.

Barn som sørger

Tidligere var det gjerne vanlig å si til barna når en av foreldrene var gått bort, at nå måtte de være ekstra snille mot den andre, fordi nå var mamma/pappa lei seg. Da skjønte man ikke at barn knytter seg tidlig til andre mennesker, og at de også sørger - men at de gjerne gir utrykk for det på en litt annen måte enn voksne. Selv babyer reagerer med mistrivsel når noen som har vært rundt dem til vanlig, blir borte. Vi må derfor også ta deres sorg på alvor, selv om den kan være vanskeligere å se.

Barnets møte med døden

Barn sørger altså. Og det blir feil å skulle skåne dem fra sykdom og død, slik vi gjerne kan gjøre i beste mening fordi vi vil spare dem for de tunge følelsene av sorg og savn. Om vi er vage om disse livets sider, blir de i stedet veldig utrygge og redde, og de lærer at slike ting er tabu. Derfor anbefales det - og all erfaring viser det - at barn skal informeres ærlig når ett menneske er alvorlig sykt eller døende. Når en person er død, bør det sies direkte og - siden barn ikke har en så sterk abstraksjonsevne som voksne har - i et konkret språk. I stedet for å snakke om at "mamma sover" kan en si at hun er død og at hun da ikke kommer tilbake, men er i himmelen. Barn bør derfor oftest også være med i begravelse og ved båreandakt eller syning. Det vil kunne hjelpe dem i deres egen sorg, og hjelpe dem å forstå hva døden er for noe. Det er heller ikke farlig at barn ser at de voksne gråter, det gir dem læring om hvordan de kan få utløp for egne følelser. En må bare passe på at barna i slike situasjoner som en begravelsen, er sammen med noen voksne de er trygge på. Det kan være lurt å gå i detalj gjennom hva som skal skje og hvorfor med barnet på forhånd. Om barna gråter ved å se sin døde bestefar betyr ikke dette at det er for "sterkt" for dem, men er en naturlig måte å få utløp for sine følelser av sorg. Vi må gi dem anledning til å sørge og da må vi være ærlige med dem og hjelpe dem å få ut følelser på sin måte - det være seg med tegninger, blomster på graven, og så videre.

Barns følelser

Barn sørger som nevnt annerledes enn voksne. De kan gjerne gråte et øyeblikk, for i neste å gå ut og leke. De går enda mer til og fra sorgen enn voksne. Men det betyr ikke at de har en mer overfladisk sorg, eller ikke var glad i den avdøde. Barn er som regel ikke så veldig lenge i en tankerekke om gangen, og hopper gjerne nokså fort mellom forskjellige tema. Vi må gi dem rom for å leke, og være tilgjengelig når de kommer med spørsmål. Det er bedre å si at vi ikke vet eller må tenke på en ting, enn å avskjære deres spørsmål. De må få trygghet for å spørre om ting når de har behov for det. Og da de gjerne ikke er i stand til å henge med på lange svar, bør vi være korte og konkrete.

Av og til ønsker barn overhodet ikke snakke om den døde eller døden. Da er det viktig at vi signaliserer at de har mulighet til å snakke om de vil, og å legge til rette for å dra på kirkegården, se i fotoalbum, og så videre. Men vi skal ikke stresse så mye utover dette. Vi sørger i forskjellig tempo, og barnet kan trenge en pause fra sorgen for å ha behov for å komme tilbake til den senere.

Barn trenger så mye stabilitet som mulig etter en så dramatisk hendelse som et dødsfall. Derfor er det gjerne best for dem å være hjemme i tiden rett etterpå, så kan heller slekt eller venner komme og bo hos familien en stund for å avlaste foreldre. Det er typisk at barnet blir redde for å miste foreldrene av syne, og de trenger derfor klarere avtaler enn normalt i forhold til nå de skal hentes i barnehagen for eksempel. De hadde gjerne aldri trodd noen de var glad i skulle dø - foreldre er gjerne supermennesker for små barn, og derfor er verden nå blitt utrygg og farligere. De trenger noe stabilt og at ikke alt flyter.

Et barn kan - for så vidt i likhet med voksne men i større grad - gjerne få sinne mot den gjenlevende foreldre eller seg selv i forbindelse med ett dødsfall. Sinnet kan gå på at en ikke beskyttet den døde eller andre ting. Disse følelsene grunner ofte i den usikkerhet og følelse av hjelpeløshet som oppstår i møte med døden. Dette vil avta etter hvert som det første sjokket avtar, særlig om barnet har stabile omgivelser ellers. Om det er et søsken som er død, er det også viktig for familien at de ikke gjør den døde til en helgen i en slik grad at de gjenlevende barn føler seg utilstrekkelige.

Møte med noen i sorg

Vi blir gjerne veldig redde og usikre i forhold til hvordan vi skal forholde oss til pårørende etter et dødsfall. En vil ikke såre eller tråkke over grenser, og er redd for å si eller gjøre noe upassende. Men det viser seg som regel at vi ikke kan gjøre så mye annet galt enn å ikke gjøre noe. Med andre ord; det er gjerne ikke så viktig hva du sier eller gjør så lenge du er der og ikke trekker deg unna de pårørende.

Noen pårørende gir tilbakemelding om at de kanskje ikke liker så godt ordet kondolere, hvert fall ikke om fra folk som kjenner dem nokså godt. Det er fordi de føler kondolasjoner blir  oppfattet som for formelt og "frasete". Kanskje en heller bare kan gi en klem eller holde rundt dem? Ellers er altså ikke det viktigste hva du eventuelt sier eller gjør, men at du bare våger å være der sammen med de pårørende i sorgen. Så må vi huske at sorgen ikke gir seg noen dager etter begravelsen. Mange opplever mye omsorg i starten, for så å bli veldig alene etter kort tid - kanskje nettopp i en fase hvor de er kommet over det største sjokket og har behov for å minnes eller snakke med noen i bearbeidingsprosessen. Så et råd er å ikke trekke seg unna, men selvsagt heller ikke trenge seg for mye på. I stedet for å bli lammet av usikkerhet på om en er innpåsliten, kan en bare snakke direkte med de sørgende om hvordan de føler tingene og hva de ønsker.

Faser i sorgprosessen

Undersøkelser viser at sorgen har en del likhetstrekk hos alle mennesker. En kan få fysiske reaksjoner som pustebesvær, kraftløshet og kvalme, samt psykiske reaksjoner som kretsing omkring bilder av den døde, skyldfølelse og følelse av uvirkelighet. Videre på det adferdsmessige plan får mange gjerne en litt avvisende holdning til omgivelsene, forvirring og rastløshet.

Det er selvsagt veldig forskjellig hvordan sorgen oppleves, og det vil variere hos samme person også ut fra den sørgendes helhetlige livssituasjon og sorgdeterminerende forhold som tidligere tap av betydningsfulle personer, relasjonen mellom avdøde og etterlatte - med formell (slektsforhold) og uformell (tillit, ambivalens, ect) tilknytning, dødsmåten, hvor forberedt de nærmeste var og demografiske forhold som kjønn og sosioøkonomisk status og kulturbakgrunn. Tilgang på sosial støtte fra andre vil også virke mye inn på sorgmønsteret.

Man snakker gjerne om forskjellige sorgfaser og deler de inn i sjokk, reaksjon, berarbeiding og nyorientering.

I den første umiddelbare fasen etter dødsfallet, er vi i en traumatisk akuttsituasjon - i sjokkfasen. I de første timene og dagene er vi preget av fortrengning, apati, hjelpeløshet og vantro. Det hele føles gjerne uvirkelig. For barn er gjerne akuttfasen lenger enn hos voksne, og de kan gå inn og ut av den. Sjokket fører gjerne til fysiske reaksjoner som skjelving og mageknip. Klar informasjon og en trygg nærhet er det viktigste en kan bidra med i denne første fasen. Tilrettelegging mot aksept i form av å hjelpe til med å se den døde kan og være riktig her.

Reaksjonsfasen kan vare i flere måneder og preges av bølger med sterke følelser. Store humørsvingninger og manglende konsentrasjon er vanlig her. Som støttepersoner er det viktig å la den sørgende få gråte og få ut følelser. Hjelp å sette ord på følelsene. Samtidig kan en legge til rette slik at de får tatt opp igjen daglige gjøremål. Gi omsorg.

Den tredje fasen innebærer en mer systematisk følelsesmessig og intellektuell bearbeiding av at den døde er borte. Den kan vare i over ett år og er en prosess hvor en gradvis går over til mer nå-situasjonen. Nettverket rundt kan her hjelpe til med å snakke om fremtiden, men også å snakke om den døde.

I nyorienteringsfasen får man enda mer fokus på fremtiden - med mer positive forventninger. En kan glede seg mer over livet igjen, og får mer fokus på å knytte eller pleie sosiale kontakter.

En slik fasemodell er selvsagt forenklende. Man skifter også ofte fram og tilbake mellom ulike faser. Modellenes styrke er at de kan bidra til en normalisering av sorgens ulike reaksjoner og gi mulighet til å identifisere framdrift i forløpet. Problemet er at virkeligheten forenkles. En sjablonmessig anvendelse kan tingliggjøre sorgen og skape distanse i en situasjon der den sørgende minst av alt trenger å bli forklart, men å bli møtt med nærhet og forståelse.

Døden som fysiologisk fenomen

Denne delen kan kanskje, selv om den slett ikke er ment slik, virke teknisk og kald i forhold til smerten døden gjerne innebærer for oss. Da kan en bare hoppe over dette kapittelet helt. Særlig avsnittet om hva som skjer med kroppen etter døden, er ikke ment at alle skal lese og kan virke ubehagelige for noen. En går ikke glipp av noe vesentlig i forhold til den videre diskusjonen med å hoppe over hele det delkapittelet. Grunnen til at det er med, er for å gi en avmystifiserende beskrivelse av døden, og fordi en del er opptatt av å vite også det.

Vi kan definere døden som en hjernedød tilstand hvor man har mistet all bevissthet irreversibelt, altså slik at man ikke kan få noen slags bevissthet tilbake igjen. Det å dø i seg selv er ikke smertefullt, og selv om mange er redde for døden opplever de fleste som er med døende på dødsleiet at de finner fred og forsoning. Etter døden blir kroppen gradvis omdannet til jord.

Definisjon av død

Døden - på latin kalt mors - kan biologisk defineres som opphør av livsprosesser. Biologisk sett er det nok mer riktig å kalle det en dødsprosess fordi alle cellene i kroppen ikke dør med en gang åndedrett og hjerte stopper. Derfor deler enn gjerne inn i somatisk død og cellulær død. Men det tar ikke mange timer fra somatisk død har inntruffet til alle cellene i kroppen også er døde. Celler som bruker lite oksygen - som i hornhinne og scener - dør senere. Ben- og hudceller kan leve flere døgn.

Somatisk død regnes typisk fra når åndedrett og hjertevirksomhet opphører, fordi alle celler i kroppen er avhengig av dem for å få næring og oksygen - og alle celler vil dø når disse stopper å fungere. Men i vår tid med avansert livsforlengende utstyr, gjenopplivningsmuligheter, organdonasjonsprosedyrer, ect, vil denne klassiske definisjonen av somatisk død ikke være presis nok. Vi kan nemlig holde hjerte- og lungefunksjon i en viss aktivitet gjennom bruk av maskiner etter at en person rent faktisk er død. Derfor må vi korrigere med å snakke om hjernedød. Problemet med dette begrepet, er at ordet ofte misbrukes i dagligtalen. Vi snakker om hjernedød om mennesker i koma eller om mennesker med alvorlig hjerneskade. Men med hjernedød menes her en total funksjonssvikt med døde hjerneceller. Grunnen til at definisjonen knyttes til hjerneorganet, er fordi det er der rent fysisk vi har alle våre minner, det vi har lært, vår mulighet for refleksjon og fellesskap, vår skaperkraft og identitet, og derfra styres alle andre organer i kroppen. Det er altså både et fundamentalt organ for liv, og der hvor vår personlighet ligger.

En somatisk død har altså inntruffet når hjernecellene er døde på grunn av oksygen- og næringsmangel. Hjernecellene er noen av de mest sårbare vi har, og de dør 3-7 minutter etter total oksygenmangel. Rent praktisk regnes somatisk død - personens dødstidspunkt - fra når hjerte- og lungeaktivitet har stoppet, og eventuell gjenopplivning anses nytteløst.

Hvordan oppleves det å dø?

I en gradvis dødsprosess - når vi gjerne snakker om at noen sovner inn i en sykeseng for eksempel, så svekkes gjerne sansene en etter en. Først smak og luktesans, så synet og til slutt hørsel og følesans. Normalt vil man her ikke merke noen ting i dødsøyeblikket, da en allerede er blitt bevisstløs. Det er absolutt ingenting som tyder på at det å dø i seg selv er smertefullt. Noen mennesker som har opplevd hjertestans og gjenopplivning har beskrevet en nummenhetsfølelse i det de ble borte.

Hva skjer med kroppen etter døden?

Når noen dør på sykehjem eller sykehus, blir de stelt av personalet. Ellers foretas stell av den døde av begravelsesbyrå. Den døde blir vasket og stelt, kledd og tilrettelagt i kisten. Pårørende kan være med på stell om det ønskes, og en del har også egen båreandakt. Den døde blir lagt i et kjølerom og i løpet av 8 dager skal begravelse normalt finne sted. Er det spesielle omstendigheter rundt dødsfallet vil det kunne foretas en full eller delvis obduksjon hvor spesielt utdannet medisinsk personell går kirurgisk inn for å få avklart ting rundt dødsårsaken. Dette skjer i så fall normalt innen 48 timer etter at døden har inntruffet.

Etter en vanlig død og jordbegravelse vil kroppen gjennomgå en gradvis prosess hvor våre egne mikroorganismer som vi trenger så lenge vi lever, og kroppens enzymer, er det som bryter oss ned til jord. Det er ikke tilfelle, slik en kan få inntrykk av i en del filmer og folketro, at kroppen i kisten blir spist opp av makk og insekter. I Norge er det også lovregulert at kirkegårder skal være drenert og sikret i forhold til grunnvann, og kistene har en vannsikker bunn.

Den fysiske nedbrytningsprosessen

Følgende delkapittel inneholder noen til dels sterke grafiske skildringer av endringene i kroppen når en er død. Dette bør ikke leses av sarte mennesker eller barn, og mange lesere oppfordres til bare å hoppe videre. Et delkapittel om kroppens nedbrytning er ikke estetisk vakkert, og for mange en unødvendig lesning.

Noe av det første som skjer etter at døden har inntruffet, er at kroppstemperaturen starter å synke. Etter 8 timer er kroppen ikke varm lenger, og etter 12 timer er den kald å ta på. Etter 24 timer er hele kroppen blitt kald tvers gjennom. Når forråtnelsesprosessen begynner etter ett par døgn vil temperaturen stige noe igjen, på grunn av de biologiske og kjemiske prosessene som da inntreffer.

Etter 2-5 timer begynner dødsstivhet, rigor mortis, å inntreffe. Det er en kjemisk prosess som skyldes nedbrytning av adenosintrifosfat som får muskelproteiner til å stivne og bli harde. Fenomenet starter i hals- og kjevemuskler og er fullt utviklet etter 8 til 12 timer. Etter 36 til 72 timer begynner stivheten å avta igjen, avhengig av hvilke ytre forhold det er. Stivheten forsvinner med nedbrytningen av muskelproteinet, og i samme rekkefølge som den begynte.

Likflekker, livores mortis, er det tredje karakteristiske tegn på at døden er inntruffet. Disse er en misfarging av huden fra rødt til blåfiolett som oppstår der kroppen ligger lavest. Dette fordi at når hjertet stopper å pumpe blodet rundt, synker blodet i blodkarene på grunn av tyngdekraften, og de tunge blodlegemene samles nederst. Der sprekker de og hemoglobin (som er det røde fargestoffet i blodet) siver ut i vevet rundt. De fleste flekkene kan sees allerede etter ½ til en time og blir tiltakende tydeligere i opptil 14 timer.

Kroppens forråtnelse, cadaverositas, kan som regel ikke merkes før etter ett til to døgn - avhengig av temperatur. Med oppbevaring i kjølerom kan kroppen oppbevares nokså lenge. Forråtnelsesprosessen øker kraftig om det er stor tilstedeværelse av bakterier. Forråtnelsesprosessen varierer etter ytre omstendigheter; en kropp i vann tar dobbel så lang tid å forråtne som en i luften, mens en begravd kropp tar 4 ganger så lang tid.

Kroppen brytes ned både av kjemiske prosesser - enzymer i oss som frigjøres - og biologiske gjennom aktivitet til mikroorganismer vi alltid har i oss. Tegn på forråtnelse er en kraftig lukt og misfarging av mageskinnet som følger tykktarmen. Dette fordi tarmbakterier produserer svovelforbindelser som siver ut i vev og forbinder seg med blodstoffene og fører til stoffer som gir huden en grønnlig farge. Det som skjer er at vår naturlige bakterieflora vil vokse voldsomt og angripe blod og magesekk. Det produseres gass og etter hvert vil magesekken revne og andre indre organer angripes. Kroppen blir oppblåst på grunn av gassproduksjonen, og den sterke liklukten kan merkes. Denne fasen inntrer her i vårt klima 1-2 uker etter begravelsen. Etter en måned løsner negler og hår.

Når det har gått noen måneder kommer vi til neste fase i forråtnelsen. Her blir kroppskjøttet svart, og med en mer kremete konsistens. Den bakterielle nedbrytningen fører gjerne til utvikling av gasser som gjør vev og organer svampaktige. Kroppen kollapser etter som gasser unnslipper og dermed forsvinner oppblåstheten. Liklukten er veldig sterk. Noen kan få "likvoks" på de mer fettholdige delene av kroppen på grunn av en kjemisk reaksjon. Så tørker det som er igjen av kroppen etter hvert ut og en får til slutt en tørr forråtnelse hvorav benene er de siste til å bli omdannet til jord. Etter ett år er som regel bare skjelett og tenner igjen med noen senrester på. Kistene i Norge lages slik at de også blir nedbrutt til jord innen det er gått 20 år. Etter så lang tid - og hvor til slutt kisten og er borte, er det eventuelt bare noen få grove knokkelrester igjen som gradvis også vil omdannes til jord av kjemiske prosesser.

Hva venter etter døden?

Dette er et av menneskehetens store mysterier, hvor vitenskapen kommer helt til kort og ikke kan si oss noe siden det ikke er noen empiriske data å forholde seg til. Dermed er vi over i troens sfære. Ateismen - hos oss gjerne i et profanhumanistisk eller naturalistisk livssyn - mener at alt er slutt når vi dør. Da forsvinner vår identitet og det eneste som er igjen fra oss - og som man poetisk kan si lever videre - er når vi som jord skaper grobunn for nytt liv i naturen.

Men de aller fleste tror på noe utover hva vi kan sanse. Gjennom tidene har forestillingene om hva som venter etter døden variert mye. Metaforene og tankene har vært mange og svært varierte. Et kjennetegn som går igjen i mange hinsidebilder er tanken om at det er en tilværelse etter døden, og at det finnes flere skjebner etter døden. I vår tid ser vi tendens til en religionsblanding hvor en del lager sin egen forestilling og plukker fra forskjellige - og ofte motstridende - trossystem. For eksempel tror noen i Vest-Europa - særlig i den såkalte alternativbevegelsen - på en form for sjelevandring eller reinkarnasjon. Her har man hentet en del fra østlig religiøsitet, som ser på reinkarnasjon som del av en ond syklus som må brytes, og gjort det til noe positivt med egenverdi.[1]  En del tror på sjelens udødelighet og en rent åndelig tilstand etter døden. Kristendommen forkynner en oppstandelse også av kropp. Udødelighet er heller ikke del av kristen tro, men en gjenreisning til nytt liv etter døden. Bibelen beskriver dette som ett evig liv uten sorg eller forgjengelighet i fellesskap med Kjærligheten.

Her vil det komme en del stoff omkring menneskers forestillinger rundt dødsriket, fra gammel egyptisk og persisk religiøsitet og framover til de moderne trossystem. Av religiøse forestillinger ser vi flere varianter som av og til motsier hverandre i samme trossystem, for eksempel Zarathruismen. Ofte er det vanskelig å forstå tekster også, fordi oversettelsesarbeidet til tider er veldig vanskelig. På grunn av begrenset og ofte motstridende kildegrunnlag flere trossystem nok virke fragmentert og til tider vanskelig å trenge gjennom.

Egyptisk religion

Egyptisk religion fra førkristen tid strekker seg over mer enn 3000 år hvor det kan skjelnes flere forskjellige kulturelle epoker. Trosforestillingene om sjelen og etterlivet fokusert i stor grad på å preservere kroppen, eller ba (sjelen var kjent som ka). Det betydde at egypterne praktiserte balsamering og mumifisering for å kunne bevare den enkeltes identitet i etterlivet. Opprinnelig ble de døde begravd i kister av siv i den varme sanden hvilket fikk innholdet til å tørke hurtig ut og det forhindret forråtnelse. Etter tørkingen ble likene deretter begravd på egnete steder. Senere begynte de å bygge gravsteder av tre og den omfattende prosessen av mumifisering ble utviklet i det fjerde dynasti. Alle myke deler fra kroppen ble fjernet og alle hulrom ble vasket og fylt med natriumkarbonat, deretter ble den ytre kroppen også dekket med natriumkarbonat. Ettersom det var en meget alvorlig lovovertredelse å skade faraos kropp, selv etter døden, ble den personen som gjorde kuttet i buken med en kniv på farao seremonielt jaget vekk og fikk steiner kastet etter seg. Etter natriumkarbonatet ble kroppene malt på både innsiden og utsiden med harpiks for å bevare dem, deretter inntullet i bandasjer av lin, dekket med amuletter og talismaner. Når det gjaldt kongelige ble disse vanligvis plassert på innsiden av en serie med stablekister, det vil si kister inni kister, hvor den ytterste var en sarkofag av stein. Kroppens innmat, tarmer, lunger, lever og mager ble oppebevart for seg og lagret i kanopiktiske krukker. Noen dyr ble også mumifisert særlig katter, men vi finner også stork, krokodille, nilåbor og bavian.
For egypterne var døden ingen slutt, men forutsetningen for en ny tilværelse og overgangen til denne. Men muligheten for den annen død var dypt fryktet fordi den innebar en total utslettelse. Som den første fødsel, innebar også overgangen til det hinsidige farer. Først når man var kommet til vestens enger var man i sikkerhet og hadde andel i skaperordet. Menneskearten består av mennesker, guder, akh og døde. Akh omfattet i tidligste skrifter også gudene, men ble senere brukt som betegnelse på overjordiske makter av lavere rang som lavere guder, demoner og urene ånder. De ”forklarede døde” hører også til akh, det vil si døde som har nytt godt av dødskultusens velsignelser. Det er dødsprestens ritualer som gjør den døde til en akh. Akh har ikke noe med kroppen å gjøre, den tilhører himmelen og liket tilhører jorden. (Egypterne så for øvrig for seg at mennesket hadde flere typer sjeler uten at jeg skal gå mer innpå det her.)
Egypterne så for seg himmelen på flere måter, og det varierte og noe i forskjellige tidsepoker. De kunne se himmelen for seg som en sjø som solguden Re dro over i sin dagbåt. Om natten dro han tilbake til øst gjennom dødsriket, for å bringe de døde en avglans av sitt lys og belive dem en stund med sin varme. I mange graver var det en båtmodell sånn at den døde kunne bli med på Ras reise. Etter en annen oppfatning er himmelen gudinnen Nut som stod bøyd over jorden. Nut føder Ra hver morgen, og tar ham i sin munn om kvelden. Om natten lyser stjernene på kroppen hennes, mens hun tar dem opp i seg om dagen. Hun støttes opp av luftguden Shu og Geb – jorden – løfter henne opp med armene sine. Vi ser det igjen i graver med utsmykning av stjernehimmel og hvor kistelokket representerer Nut. Her har vi og innblanet ett element fra Osirismyten; Isis la seg på den døde Osiris for å oppta i seg sønnen Horus. Etter hvert begynte egypterne selv å identifisere seg med Osiris etter døden, og det ble skrevet bønner til kistelokkets herskerinne om å bøye seg over den døde og forene seg med vedkommede.
Tiden ble sett på som noe syklisk; det vil si at hendelser gjentok seg i en periodisk lovmessighet. De tenkte seg og at i underverden ble den spolt tilbake – man ble forynglet. Men det skjedde kun med gudene og de salige. En så også for seg et motstykke til skapelsen i en total ødeleggelse, som beskrives slik av urguden i Dødebokens 175 kapittel: ”Jeg vil ødelegge alt jeg har skapt. Jorden vil atter fremstå som urosean, som uendelig hav, slik som i sin begynnelsestilstand. Jeg er det som blir tilbake… etter at jeg atter har forvandlet meg til en slange…”
Av pyramidetekstene så ser vi at forestillingen om himmelen dominerer kongenes dødsrike. Vesten blir koblet til det hinsidige, men med en ambivalent tone; der fullbyrdes jo døden og undergangen – jamfør solas syklus, mens Østen der representerte oppstandelse. Fra de litt yngre sarkofagtekstene har ”Vesten” derimot en entydig positiv vinkling. De døde var de vestlige. Vesten var et dunkelt rike, kun opplyst når solen kom forbi på natten. Hersker i dødsriket var dødsguden – den første av de vestlige, altså urmennesket. Senere blir dette endret til Osiris og han blir mer og mer tydelig enehersker over dødsriket. Men i motsetning til dødsriket i vesten var et annet dødsrike i himmelen, Duat. Navnet Duat ble senere flyttet til det nedre dødsriket. I stjernene så egypterne de dødes sjeler, som levde lykkelig i glans blant gudene. De saliges bolig så man for seg som forskjellige øyer omgitt av vannveier. Men ikke alle når fram til disse øyene, for elvene er vanskelige å komme over. Det fantes forskjellige forventninger til hvem som kunne hjelpe over, som Horus-falken eller solguden selv, men de fleste satte sin lit til fergemannen. Men han fraktet bare de rettferdige over. Osiris blir ett forbilde for dem som dør, og den døde skal gjenoppstå på samme vis som ham, i kroppslig form som han. Vi ser ett skille hvor kongene skulle reise øst, mens i privatgraver lovprises det å dra til Vesten. Dette kompliseres mer av at man i en del skrifter snakker om nordhimmelen på samme måte som Østen.
På hinsidesveien vrimler det av skrekkelige skapninger. I pyramidetekstene var det en heroisk handling å overvinne dem, selv om det alltid var kunnskap som var avgjørende. Fra det mellomste riket, og enda tydeligere i det nye rikets underverdenbøker, er det hinsidige blitt ett dødsrike med helveteskrekk, fryktelige dyredemoner, ildporter og slanger. Angsten kommer mer i forgrunn i forhold til selvsikkerheten fra tidligere tider. Etter hvert får ”Østen” mer innpass som et håp hos mer av overklassen enn kongene.
Vi har altså to hovedkompleks: Solguden Res himmelrike i Østen/Nordhimmelen, vesentlig knyttet til heliopolitansk lære, og Vestens dødsrike med Osiris og forestillinger knyttet til underverdenen. Vi har altså tilsynelatende en motsetning mellom et dødsrike i himmelen og et i jordens indre. Det er en polaritet her. Egypterne beholdt begge forestillingene, selv om tanken om underverden og Osiris etter hvert mer dominerte. En optimistisk sol- og himmelteologi hersker i eldre tid, mens sammenbruddet til det gamle riket medfører skepsis og en dystrere betraktning; fokus på det mørke Vesten. Som motstykke til himmelen vokser forestillingen om et trangt, demonfylt og mørkt Hades fram. Til og med urgudene har sine gravhauger i Osiris rike nå, og håpet for egyptere blir mer gjensynet med jorden og ba-sjelens fortsatt uhindrede liv streifende rundt på jorden – nesten som et spøkelse. Vi finner flere spor av en skepsis mot de dødes salighet.
Vi ser altså at døden for egypterne var en overgang, en vandring langs en farefullt vei. Rett etter døden er den mørke fase hvor sjelen er i en mellomtilstand hvor sjelen går gjennom forskjellige renselsesstadier på vei mot saligheten. Forskjellige skrifter beskriver dødsriket forskjellig. Amduat som regnes å være den viktigste dødsboken er delt i 12 – som nattens 12 timer, og underverden består altså av 12 områder. Her bor mange ånder, guder og døde, med en herskende gud i hver by. Om natten drar solguden fra den ene plassen til den andre, og utdeler ordre til gudene som er der. Først har vi portbygningen i den vestlige horsionten, og i 2. time kommer Re til Uernes. Videre kommer han til ”de hemmelige huler i vesten” hvor Sokaris – som er Memfis gamle dødsgud – bor. Her er det mørkt så Re kan ikke se dem som bor der, og det er ørkenlandskap med slanger. 6. time og plass har igjen vann. 7. time er farlig for der har vi uværsdragen Apofis og der er også Osiris kjøtt som regjerer! Foran regenten ligger Osiris fiender halshogget og bundet. Han kommer til forskjellige sandhauger hvor gudene Atum, Re, Khepre, Shu, Tefnut og andre ligger. Han møter altså seg selv i sine forskjellige skikkelser. Slik går det videre fram til klimaks i 12. time hvor han er blitt til skarabeen Khepres.
I dødsriket kommer man litt tilbake til verden slik den var før skapelsen; her ser vi urvannet og urmørket. Disse kaoskreftene regnet egypterne med at også omgav den ordnede verden. Det er i disse dypene at regenerering av verden og dens skaper er mulig. I det nye riket kommer det klarere fram en forening av solriket og underverden; menneskets ba kobles til solriket og kan være med i Ras båt, mens kroppens plass er i dødsriket. Den salige døde har fått et forklaret legeme og blitt akh. Mens de døde henvises til fordømmelse og straff, kan akh bli værende i den guddommelige ordnede verden, som garanterer dem en stadig livsfornyelse. Men ikke alle oppnår denne saligheten. De salige har tilbedt Re og bekjempet hans fiende slangen Apofis; de fordømte har ropt onde ting mot Ra. Når underverdensbøkene snakker om døde er det egentlig bare disse fordømte døde det er snakk om. De får ikke oppleve gjenopplivende kraft fra Ra. De lider ikke bare på grunn av avstand til gudene, men blir og aktivt straffet av demoner. Det er noe uklart hvilke forestillinger egypterne hadde videre om de fordømtes skjebne. Ett sted ser vi de kan være bundet til martyrpæler eller bundet på ryggen og er således hjelpesløst i demonenes vold. De blir halshogd og brent, og hele kroppen utslettes for å forhindre en ny forening av delene til ett hele. Målet er der ikke evig pine, men total utslettelse av gudenes fiender. Viktigheten av total utslettelse gjør at ildstraffer var en hyppig skildring. Dermed har vi også et motiv for beskrivelse av ildsjøen. Å kokes i kjeler – med ens skygge og ba er og et helvetesmotiv, noe som forplanter seg til senere tider og religioner også. Men det finnes skrifter som ser ut til at disse utslettete, ikke ble totalt tillintetgjort likevel. De befant seg i en sfære som ikke er intet, men som er en eksistensform utenfor skaperverket, en kaotisk ”ikkeverden” hvor også Apofis er.
Metamorfosetanken er et vesentlig bidrag fra den egyptiske åndelighet. Her har vi ideen om sjelens form- og hamskifte. Sjelen ønsker å gjennomgå hele formskifterekken. For å bli ett med det gode må sjelen gjennomgå forvandlinger på sine veier gjennom den hinsidige verden. En oppstigning følges av nedstigning før en høyere oppstigning. Sjelen må identifisere seg med og gå inn i de ondes makter for å bekjempe det onde innenfra.
Dødeboken er den viktigste boken for å forstå egypternes hinsidesforestillinger. Hovedmomentene i denne er dommen over de døde og deres rettferdiggjørelse og den dødes reiser i himmelen, på jorden og i underverdenen. Jorden er en sentral plass også for de døde, de føler seg knyttet til den. Den døde tenker på familie og eiendeler, og spesielt på hans ”evige bosted” – graven hvor liket er. Sjelen vandrer stadig tilbake til dette jordiske. Rett etter døden dukker sjelen opp i dødsriket, og blir blendet av lys. Den døde vil umiddelbart trekkes mot kroppen igjen, men veiledere vil geleide han med seg. Han må dra gjennom et landskap av mørke, forvirring og håpløshet med trengsler for hvert skritt. Deretter føres han fram for Osiris som bor i Aventis, vestens lyse land. Motparten er Duat i Østen som er mørk og dyster med ildsjøen og ildmarkene og underjordiske rom hvor de fordømte sjeler pines av demoner. Stående foran Osiris sier den døde de magiske ord, og det oppstår dermed en mystisk forening mellom dem. Så kommer rettergangen med de 42 dommere. Som en del av denne tok Anubis den dødes hjerte og veide det på vektene hans mot en fjær som var sannhetsgudinnen Ma’ats symbol. I nærheten sto Toth og skrev ned hendelsene. Deretter sto den døde overfor hver av de 42 gudene, og måtte til hver av dem benekte at han hadde begått noen av de 42 syndene. Om den avdøde passerte prøvelsen ble av Horus ført til Osiris, som på sin trone, ved Nephtys og Isis, ga ham innpass til livet etter døden. Men for dem som ikke passerte prøven, var straffen hard. Utenfor dommens hall lå monsteret Beby ”ødeleggeren” og ventet på å fortære dem. Alternativt måtte han være i det dystre Duat med mørke, ild og demoner.
I senere trosforestillinger ble sjelen til de avdøde ledet inn i en sal i Duat hvor de ble bedømt av Anubis og de dødes hjerter, vekten av eierens moral, ble veid opp mot en enkelt fjær som representerte Maàt – forestillingen om sannhet og orden. Om resultatet var negativt ble hjertet ødelagt av demonen Ammit (hjertespiseren) – delvis krokodille, delvis løve, og delvis flodhest, og eieren av det ødelagte hjerte måtte da forbli i Duat. Men ved frikjennelse blir han en helliggjort ånd med frihet til å være sammen med gudene som en likeverdig, vandre på jorden, i himmelen og i underverdenen, vandre i stjernene eller solskipet og han kunne omskape seg til alle slags skikkelser. Ja ifølge Heliopolisteologien er gudenes kosmos på nedadgående kurs – preget av alderssvakhet. Og de innviede mennesker skal overta byrden med å regjere verden.


Oppsummering av egyptisk hinsidestenkning:
En vesentlig endring i tankegangen fikk vi i det 5. dynasti hvor man fokuserte mer på den individuelle sjelen. En får en forskyvning fra den gamle verdighetstenkningen (hvor man får rang i det hinsidige ut fra rang i det jordiske liv) til en tanke om rettferdiggjørelse ut fra gjerninger. Men selv om man får en moralsk vurdering, så kan denne altså magisk tilsidesettes gjennom å si de rette ord til dommerne og til Osiris. I dette ligger en pussig dobbelthet. Videre er det veldig uklart hva som skjer med de fordømte men hovedtrekkene går mot en håpløs – og ofte brutal tilværelse i underverden eller den annen død som er en utslettelse men ikke total utslettelse. De salige blir selv guder eller gudelignende.

Iransk-persisk religion og Zarathustrisme

Dette omhandler gammel iransk religion, både fra før Zarathustra og etter. Det er mange ord som er brukt for denne religiøse strømnigen, både zarathustrisme, mazdaisme, parsisme og zoroastrisme. Iranske folk er en felles betegnelse for en rekke folkeslag som stod hverandre nær både språklig og delvis kulturelt. I forhold til teologi, eskatologi og apokalyptikk er det veldig viktig å være obs på at mye av de religiøse skriftene vi bygger på er skrevet lenge etter kristendommen – over 700 år etter -og forskere ser klart påvirkning av kristent tankegods m de dødes oppstandelse med mere. Hva som var i den egentlige religionen kan vi dermed egentlig ikke vite sikkert da det vi finner egentlig er en blandingsreligion.

Det mest vanlige ritualet rundt de døde var å brenne dem og begrave asken i en urne Ilden ble ansett som et rensende element. Men man la også døde ut i naturen for at dyr skulle spise dem, og i vestiran har vi eksempler på balsameringer. Mennesket må gjennom hele livet foreta valg som vil få konsekvenser for tilværelsen etter døden. Omsorgen for egen frelse er hovedmotivatoren for den moralske lære. Sjelen, urvan, drar etter dødsriket til det hinsidige for å avlegge regnskap for sitt liv. Når livskraften forlater mennesket dør det, og vi har igjen sjelen og "utenforsjelen". Den dødes sjel blir ved kroppen 3 dager og resiterer en Gatha mens den opplever enten så mye glede eller lidelse som de levendes verden tilsammen. Så blir han møtt av sin daena. og hinsidesvandringen gjennom de 3 stadiene før paradis / helvete tar til. Denne reisens farer kom i senere tekster mer i fokus.
De elste skriftene forteller ikke om den enkeltes skjebne utover døden - bortsett fra generelle vendinger om at en får som fortjent ut fra ens gjerninger. Men nyere skrifter utbroderte dette mer og mer. Den individuelle eskatologi er preget av tanken om himmelreisen. Sjelen passerer først stjernesfæren, så månesfæren og solsfæren før en trer inn i paradis og de evigvarende lys. Dosse stadiene kalles også for gode gjerninger, tale ect og ble både tenkt geografisk som utposter av himmel / helvete og mer abstrakt. I paradis får sjelen som gave hall, trone, kledning, lysdiadem og krone. Dette er gaver vi og finner i indiske beretninger, så vi har nok å gjøre med en veldig gammel indoarisk forestilling. Også i den parthiske periode finner vi temaet om sjelens himmelreise, noe som og var kjent fra mederne - først og fremst hos magerne.
Bortenforsjelen, daenaen som hele tiden forblir i himmelen, er avhengig av jordesjelen. Den blir utviklet og formet av den andres handlinger her på jorden. Daenaen til de rettferdige kommer den døde i møte som en skjønn jomfru på 15 år, mens den onde daena viser seg som en heslig kvinneskikkelse. (Typisk nok sies ingenting om hva slags daena som møter kvinnene, og den iranske religion har også flere andre trekk som viser at den er lagt av menn, og med hovedfokus på menn.) Vi finner en del av det samme tankegods i indisk religion, men den legges her mer filosofisk ut. Tanken om mennesket som både består av en uforgjengelig åndelig urbilde i himmelen, og dette bildets representant i jordmennesket må derfor være veldig gammel antar man. Dette at menneskets handlinger danner et eget vesen som møter det etter døden finner vi for øvrig igjen gjennom hele den iranske religionshistore. Andre fellestrekk mellom indisk og iransk hinsidestenkning er beskrivelsen av den himmelske kledning og broen og elven(e) man skal krysse. Beskrivelsene av den vanskelige ferden fra det jordiske til hinsidige har mange paralleller mellom iranske og indiske tekster, så flere av hovedtrekkene i iransk eskatologi går altså tilbake til indoiransk tid. Den svenske forskeren Wikander har pekt på nær sammenheng mellom manikeiske, zoroastriske og gammeliranske forestillinger, og tilsvarende skildringer i de indiske Upanishader.
Noen tekster utfyller mer med å beskrive et fjell som må bestiges og broen en må over. Broen er et sverd hvor de gode går på flatsiden og de onde på eggen, og de onde blir styrtet ned i helvete fra broen. I en tradisjon voktes den av 10 hunder, i andre av forskjellige guder og demoner. Pehleviskriftene - som er yngre en Avesta - forteller mer utførlig om dette, og med noen endringer fra den opprinnelige religionen. Her er vandringen over broen sentralt; den fromme møter farer men blir vernet av gudene og går over en bred bro inn til paradis, hele tiden ført av den fromme Serosh. I paradis sitter sjelene på gylne troner og går prektig kledd. De bor i evig glans og rosenduft, fri for eldring, lidelse, frykt og død. Og en blir aldri trett og lei av å være der. De onde blir den fjerde dagen bundet av demonen Vizarsh og ført til Tshinvatbroen under motstand fra Serosh. Her blir så de onde handlinger brettet ut av den rettferdige Rashnu og Vizarsh griper sjelen og slår og piner den. Men ingen kommer henne til hjelp og hun blir slept uten håp ned til det dypeste helvete hvor hun møter sin daena og vi får skildringer som den nevnt tidligere. Sjelen blir utsatt for alle slags straffer og maten smaker råttent blod. Helvete plasseres i jordens indre eller i en ørken under broen. Det skildres som en lang, dyp sjakt fullstappet av sjeler. Men alle tror de er alene og etter 3 døgn tror de at 9000 år er gått (tiden fra verdens begynnelse til dommedag) uten at de blir forløst. Hovedplagene er brennende varme og isnende kulde, insekter som gnager på dem, stank, voldsomme brøl fra djevlene og et mørke så tett at en kan ta på det.
Vi har en underlig fortelling som viser noe interessant om et ektepar hvor mannen går til paradis og kona til helvete. Men på grunn av at han ikke hjalp henne til å vende om fra sin onde vei så blir han sittende skamfull i himmelen og siden hun angrer seg så skulle hun slippe helvetes plager foruten stanken og mørket. Med andre ord får vi en gradering i himmel og helvete, hun er på en måte ikke totalt fordømt, og han ikke totalt salig og lykkelig. Det finnes også sjeler hvor de onde og gode gjerninger teller likt, og de kommer til Hamegastan som er midt mellom jord og himmel - eller helvete og paradis. Her er det ingen lidelser en må gjennom, bortsett fra naturlig varme og kulde.
Gathaenes eskatologi fokuserer på sjelens himmelreise, og ingen gjenoppstandelse av kroppen, noe som heller ikke er logisk i forhold til forestillingen om sjelens vandring. Men likevel i den senere utvikling finner vi denne troen, knyttet sammen med dommedagsforestillinger. De som lever når dom og verdens forvandling skjer blir eteriske (trenger ikke spise mer ect) men dør ikke og alle døde gjennopstår. De som døde som voksne vil få en 40årings skikkelse, mens barna vil få en 15årings – og 15 år ble sett som idealalderen i denne kulturen. Men her er det sannsynlig at de har hentet ideene fra kristendom jamfør tidligere kommentar. Eskatologisk står gjerne Zarathustra sentralt. Han skal dømme verden i noen tradisjoner som nevnt, i andre vil hans sperme ha eksistert videre og befrukte jomfruer som føder barn som skal kjempe mot de mørke krefter. Låning fra kristen symbolikk er påfallende.
En regner med et verdensløp på 9000 år, med de 3000 siste som den egentlig eskatologiske perioden. Ved år 3000 har vi Zarathrustra, ved 2000 hans sønn Hushedar, ved 1000 hans andre sønn Hushedanmah og i år 0 kommer Astvat-Arta - den egentlige Saoshyant og frelser. Men det finnes og en annen eskatologisk beretning, og her spiller Mithra og to gamle heroer en nøkkelrolle. I nyere skrifter ender verdensforløpet i et endelig oppgjør, og mennesket blir dømt og må være 3 dager i paradis eller helvete etter dommen (hva som skjer etterpå med de fordømte er uklart). Igjen ser vi altså at vi har med forskjellige tradisjoner, og forsåvidt også en manglende logikk: Denne verdensrettergangen knyttet til oppstandelse lar seg vanskelig forene med den personlige rettergang rett etter døden som tidligere er beskrevet. Og hva er vitsen med 3 dagers tilleggstraff i helvete etter kanskje flere tusen år der? Igjen: De dødes oppstandelse er ikke tankegods fra Gathaene og således fra den mest autentiske kilden for Zarathrustismen. I Gathaene er det for øvrig mer naturlig å tenke seg en endekamp enn en verdensdom.
I følge Plutark som bygget på eldre beretninger, vil det i følge magernes lære komme en forutbestemt tid da Ahriman selv vil gå til grunne i den elendighet han har påført jorden. Da vil jorden bli flat og jevn, og det vil bli et folk, et språk og en stat for alle mennesker. Men det finnes flere andre variasjoner også.
Rundt dette med verdensdom (som altså er synkretistisk produkt) knyttes også forestillinger om verdens ende i en verdensbrann. En plass beskrives det som en komet som faller og flytende ild, stein og metall vil rense. Den salige vil kjenne det som han gikk gjennom varm melk, mens for løgneren kjennes det som han gikk i smeltet metall. Selve helvete blir også utbrent til slutt og renset, og vil brukes til en forstørrelse av jorden. Dermed vil altså det onde utslettes. I en tradisjon blir Ahriman presset ut i mørket fra himmelen og det går ikke fram at han utslettes. Dermed kan han tenkes komme tilbake til en ny alder. Men i det store ser det ut til at med verdens nyskapelse slutter dualismen mellom godt og ondt, med Ahura Mazda som hersker totalt. (Dog har man jo ikke fått en prinsippiel opprydning mellom dualisme og monoteisme med fokus på en god gud siden Ahura Mazda jo rommet begge deler).

Ett troens innspill

Jeg er oppstandelsen og livet, og den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø. Store ord.
Jeg husker i tenåra - jeg var nok egentlig nokså prektig. For meg var lørdagskvelden som regel temmelig fastlagt. Det var hjemmelagd pizza, brus og Macgyver på tv. Deilig. En ting jeg alltid kunne være trygg på når jeg satte meg til i sofaen og kjenningsmelodien begynte, var at Macgyver alltid landa på beina. Han gikk kattenes ni liv en høy gang! Macgyver døde aldri. Og det var ok at det var slik. Kanskje litt urealistisk til tider, men pytt. En kunne stole på Macgyver. Det er litt trygt å vite at helten, de gode vinner på slutten av fortellingen. Agatha Christie finner ut hvem den skyldige er. Bruce Willis banker opp de slemme gutta.
Bibelen forteller oss om en situasjon hvor Lasarus har vært alvorlig syk ei stund. Jesus er blitt tilkalt, men han drøyer. I filmer og spenningsbøker er det typisk at helten kommer i siste liten, akkurat i det noen holder på å bli overfalt eller nesten bukker under. Når det bare er noen sekunder igjen klarer MacGyver å desarmere bomba.
Akkurat som vi forventer at James Bond skal ordne opp på hengende håret, tror jeg flere av Jesus sine venner forventet at han skulle rekke fram for å helbrede Lasarus. Jesus kjente han og hans familie godt. Jeg ser for meg for eksempel Peter eller Johannes. De hadde sett han helbrede spedalske og befalt lamme å stå opp. Blinde fikk syn. Ingen laserkirurgi eller transplantasjoner der i gården, men spytt og jord. Sykdom, besettelse? Ha, dette fikser Jesus - og han trenger ingen revolver eller macho replikker heller.
Men så skjer det utenkelige. Lasarus dør! Han er ikke bare døende og syk. Han er fullstendig livløs. Det er jo forferdelig. Vi snakker ikke om noen nær-døden-opplevelse heller. Ingen komatilstand. Når noen har vært begravet i fire dager er hver celle i kroppen død så gjenopplivning kommer ikke på tale. Blodkarene er sprengt, kroppen kald helt gjennom. Alt er for sent. For ett sjokk. Og for en skuffelse! "Herre, hadde du vært her var min bror ikke død!"
Mange av oss, kanskje de fleste her, kan kjenne seg igjen i Marthas klagerop. "Hadde du vært her, hadde du gjort noe, da hadde ikke dette skjedd." Jeg hadde en god venn som hette Morten. Han var vel den snilleste personen jeg har kjent. Ofra seg alltid for andre. Familien kan telle på 2 fingre når han har sagt noe negativt om andre. Kristen var han, og skoleflink. Men Morten ble syk for litt over ett år siden. Alvorlig syk, mentalt syk. Ble veldig deprimert med angst og når han hadde gått noen uker søvnløs ble han litt paranoid. Morten døde i mars. Han innla seg selv på psykiatrisk, han var svært intelligent, men gikk en morgen fra avdelinga og kasta seg ut fra ei høyblokk. Jeg ble oppringt av presten 3 timer senere etter familiens ønske. Jeg kjente Mortens familie godt, og skulle være med de på det enn kaller syning. Jeg var litt nervøs for hva som venta meg. Jeg har aldri sett et dødt menneske før, og hvordan måtte ikke han se ut etter ett sånn fall? Begravelsesagenten forklarte at han fikk bare indre skader, men de andre turde likevel ikke dra, så jeg ble med han fra byrået alene. Der stod jeg ved min venn, strøk han forsiktig og usikkert på håret, mens tanker og følelser virvlet rundt i hodet på meg. "Hvorfor kunne du ikke Far? Han hadde ikke fortjent å dø!"
Der og da opplevde jeg igjen klart forskjellen på Guds allmakt og at han ikke er altstyrende. Ved den åpne kista, følte jeg konsekvensen av at skaperverket også inneholder krefter som er imot Guds vilje. Det er ikke uten grunn at skapelsesberetningen forteller at døden kommer inn i tilværelsen vår i forbindelse med syndefallet - opprøret mot Gud. Død, sinnsykdom, ulykker og lidelse er ikke Guds mening. Gud kan bruke det tunge som skjer til noe godt, men han skaper ikke lidelsen. Vi aner det samme hos Paulus som beskriver døden som den siste fienden. Og synonym til fiende er jo ord som motpart, motstander, uvenn. Menneskenes uvenn. Og ut fra Guds ubegrensa kjærlighet til oss, kan jeg ikke forstå annet enn at dødskreftene også er Guds motstander. Dette bekrefter jo og Johannes åpenbaring som omtaler at døden selv skal kastes i ildsjøen - at den skal utslettes.
Døden er for mange av oss skremmende, noe vi ser i at det er en av vår tids tabuer. Det er noe vi ikke snakker om. De som har mistet en av sine nærmeste kan ofte fortelle hvordan folk unngår de. Går i lange sirkler eller krysser veien for ikke å treffe dem. Vi skal alle dø, men orker som regel ikke ta det inn over oss. Vi er gjerne litt redde og usikre. Det har vel med at døden innebærer noe ukjent å gjøre. Og noe endelig. Vi vet at når noen er døde, er de borte og kommer ikke tilbake. Vi er vant med at det meste flyter og kan endres; i vår mobilalder trenger vi ikke engang ha faste avtaler, vi kan jo snakkes på telefonen eller sende en tekstmelding. Ting endres fort. Men døden står der som noe uforanderlig. Med all vår vitenskap klarer vi ikke stoppe døden eller gjenskape liv igjen. De fleste av oss har vel bare opplevd i skrekkfilmer og dataspill at de døde reiser seg fra graven.
Når jeg var liten døde mamma. Vi var på ferie og hun ble i all hast frakta til sykehus med hjerneblødning midt på natta. Jeg så ho aldri igjen. Jeg husker jeg ba Jesus om å sende ho ned fra Himmelen igjen, og jeg var i to år sikker på at det ville skje. Men ho kom ikke tilbake. Den menneskelig erfaring og fornuft tilsier at død er død. Punktum. Døden er altså en kraftig og vond realitet i våre liv.
Midt i den sorgtunge situasjonen hvor folk gråter over Lasarus, slik som jeg gråt over Mortens åpne kiste eller i senge fordi jeg savnet mamma, kommer Jesus vandrende. Han ser de triste menneskene, og han vet hvilke anklager og mistro de har i sine hjerter. Han ble opprørt og rystet. Så står det at Jesus gråter. Jeg tror han ble så oppskaket av to ting - to ting som egentlig henger sammen: Det ene er på grunn av alle menneskene som led rundt ham, sånn som vi har det vondt om noen vi er glad i har det vondt eller er lei seg. Den andre grunnen tenker jeg at er fordi de hadde forstått så lite av Guds makt og kjærlighet. Selv etter at Marta og Maria og de andre hadde opplevd så mye sammen med Jesus, skjønte de så lite. Det kjenner jeg igjen meg selv i også. Selv om jeg har erfart Guds nåde og kraft flere ganger i mitt liv, har jeg så fort for å glemme Ham i hverdagen - og for å redusere Han. Merkelige greier: Jeg bekjenner troen på den Gud som skapte hele universet, som ordnet atomene, og som kjenner til hvert hårstrå vi har på kroppen. Og Bibelen forteller at denne Skaperen ønsker fellesskap med oss, at han oppfordrer oss til å ta kontakt med seg og til å la ham hjelpe oss. Likevel så glemmer jeg gjerne å be, bekymringer kan fort snike seg inn i hverdagen - og tunge tanker kan komme glidende. Da er jeg glad for at det ikke står videre: "Så gikk Jesus harm og fornærma bort."
For det kan være vanskelig å virkelig tro på en Gud vi oftest ikke kan se med det blotte øye. Det å be og føle at vi ikke får svar. Ja, av og til tenker jeg at "Gud, du skulle gitt oss litt mindre fri vilje og ansvar." Dette ser Gud. Han kjenner oss. Jesus skjønte også det, der han så flokken rundt Lasarus sin grav. Jesus lider på grunn av de som lider, opprøres for at de forstår så lite av Gud, men han avviser dem ikke. Han avviser meg ikke selv i mitt sinne, min vantro og anklage. Nei, vi ser Jesus møter Lasarus sine venner der de er i sin smerte og byr dem: Ta steinen bort!
Marta tenker menneskelig nok at Jesus ikke helt forstår hva han sier. "Herre, det lukter alt av ham. Han har jo ligget i graven i fire dager." Ett velment råd i tråd med vår erfaring av dødens realitet. Israel er ett varmt land, og etter ett døgn begynner kroppen å brytes ned. Gasser dannes og lukten i slik varme etter fire døgn, vel den er ikke god.
Men så svarer Jesus til Marta at om hun tror, så skal hun få se Guds herlighet. De åpner graven. Jesus ber høyt en bønn, og forklarer selv at han gjør det slik for at de som er omkring ham skal tro at han virkelig er Guds sønn. Jesus roper så, stå opp, og Lasarus reiser seg. Men denne gangen er det ingen filmtriks, ingen skuespillere. En mann som virkelig var død, ble levende igjen på grunn av Jesus. Det er noe dramatisk som åpenbares for de som var der da, og for oss som leser dette i dag: Guds virkelighet går ut over dødens rammer. Jesus er sterkere enn det som vi i all vår vitenskap og overflod ikke kan gjøre noe med.
Jesus lot Lasarus bli levende igjen, for å vise oss alle at en dag skal vi gå fra døden til livet. Vi vil nemlig dø, om han ikke kommer igjen først, og sånn sett vil vi møte denne siste skremmende fienden. Men så sier Jesus at han allerede har vært der og beseiret døden. Hadde han vært en filmhelt kunne han vel sagt noe som "been there, done that, fixed it - vært der, gjort det, ordna det." Egentlig nokså heftig. Det er i sannhet store ord Jesus bruker som jeg innledet med. Det han jo egentlig sier, er at han er Herre over døden. Han har kontrollen, også over den. Men om han er Herre over den, hvorfor tok han da min mamma fra meg og mine to søsken når vi var små barn, brått og uten forvarsel? Hvor hjelpesløs må ikke pappa ha følt seg, alene med tre unger? Hva med flomkatastrofen i Indonesia? Orkanen i New Orleans? Er det ikke da tøysete å snakke om Jesus som Herre? Hva betyr denne påstanden til Jesus for oss i våre liv i dag, her hvor vi står, midt i en verden med tøffe tak og masse død? Jesus som Herre over døden. Jeg kommer på tre naturlige måter å tenke det på: Det ene at vi her og nå kan opplevere mirakler med gjenopplivning av døde. Nummer to er at han hindrer død i å inntreffe. Og det tredje er oppstandelse etter å ha gått gjennom døden. Til de to første punktene må jeg si at jeg har motvillig måtte erfare at Jesus ofte ikke stopper døden fra å inntreffe, og enda langt sjeldnere at han i dag vekker døde til live. Jeg tror nok vi hadde sett mye mer død og lidelse om han og Guds engler ikke hadde grepet inn, men som vi vet dør det mennesker hele tiden. Nå har Jesus for så vidt aldri sagt at vi skal la være å dø, og vi vet jo hvordan disiplene led forferdelige måter å dø på fordi de forkynte Jesus som den ene, levende Gud. Så for meg personlig er svaret at som regel ser vi Jesus som Herre gjennom at han har gitt oss et håp om oppstandelse, der hvor vi i oss selv er helt maktesløse. Når vi er døde kan vi jo verken tenke, føle eller røre på oss. Vi kan ikke gjøre noe. Jeg skulle gjerne se Gud gjenopplive noen foran øynene på meg, men det er langt fra sikkert at han vil virke på den måten i min nærhet. Men dette er ikke så lite og stusselig som det kanskje kan se ut til. Bibelens vitnesbyrd gir meg en sterk. fornemmelse ville kanskje Poirot sagt - om at døden ikke er det siste. At det er liv bak døden gjennom Jesus. Alternativet er at døden er slutt, og at hele vår tro er noe pølsevev. Ja, så svart-hvitt er det. Vi må kalle en spade for en spade. Enten har vi fått den mest enorme gaven som finnes, eller så er vi noen duster som jager luftslott.
Bibelen forteller oss altså at Jesus beseirer også den siste fiende. Dette åpner en ny dimensjon der vi ellers bare hadde sett ett punktum, ett intet. Det er som om vi kommer til enden av en blindvei. Vi stirrer bare inn i ett mørke og en kald, grå murvegg. Det er slutt på vandringa. Det er over. Og plutselig faller veggen ned og ett fantastisk nytt landskap åpenbares for våre øyne. Ett landskap med farger, varme, glede. Det åpnes ett verden hvor livet fortsetter i ett fellesskap med Gud. Selv etter døden. En evighet hvor den dyrebare tida i vår tidsklemme bare blir en flau vits. Hvor sorg og lidelse ikke finnes mer. Ikke vold, ikke mobbing. Ingen terror eller løgn. Da kan vi få si med Paulus: "Død, hvor er din brodd. Død, hvor er din seier?"
Da er vi tilbake til begynnelsen igjen: Jeg er oppstandelsen og livet, og den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø.



[1] Det kommer for så vidt i denne moderne synkretismen ikke fram hvilken sammenheng sjelen har med de tidligere livene - om de er slettet fra hukommelsen og identiteten så nærmer vi oss jo mer sjeleatomlæren til Demokrit som levde ca 460-370 f. Kr.. Praktiske konsekvenser her er det samme som hos ateismen på mange måter.