Kirkehistorien rundt dødelig eller udødelig sjel

Tanken om menneskesjelens dødelighet eller udødelighet har en lang og komplisert historie i kristendommen. Det bibelske materialet rundt dette vil nøyere gjennomgås i senere artikkel. Denne delen vil mer omtale den idehistoriske utviklingen i korte trekk.









De eldste kirkefedre skrev om sjelens dødelige natur og understrekte dens avhengighet til Gud. Men tidlig ble mange kirkeledere preget av platonsk filosofi. Platonismen bygde på sjelens udødelighet. Dette fikk stort gjennomslag i deler av kirken. Flere kirkefedre snakket nå om at selv om sjelen ikke hadde en iboende udødelighet, hadde den fått udødelighet som nådegave av Gud.

Justin martyren sa at de fordømte ble helt utslettet etter dommedag. Men i skriftet «om oppstandelsen» snakker han om sjelens udødelighet fordi den jamfør skapelsesberetningen er en del av Guds åndedrag. Justins elev Tatian forfektet tydelig den endelige død for de fordømte. Men han stod også for læren om at en før gjenoppstandelsen er helt død både med kropp og sjel.

Ireneus forfektet sjelens udødelighet med henvisning til skapelsesberetningen. Han pekte også på den nytestamentlige beretningen om den rike mann og Lasarus. Ireneus mente dog at sjelen ikke er udødelig i seg selv, altså ut fra sitt eget vesen. Den kan bare fortsette å eksistere om Gud vil det. Da han ble møtt med det filosofiske argumentet om at sjelen er skapt i tiden og dermed må ha en ende, svarte han at bare Gud er uten begynnelse og slutt – mens det skapte har en begynnelse og varer så lenge Gud vil. Foraktes Guds nådegave så får man ikke en salig udødelighet. Det som var typisk for disse tidlige kirkefedrene som talte om sjelens udødelighet, var at de var nøye på å avgrense seg mot gnostisisme. Udødeligheten hadde med Guds vilje å gjøre, ikke iboende egenskaper.

Tertullian skulle få stor påvirkning på deler av kirken. Han ble kristen i 40-årsalderen, men gikk senere inn i den montanistiske bevegelsen som fulgte profeten Montanus. Montanismen ble fordømt av kirken. Tertullian var den første til å lage en mer utbrodert lære om sjelens udødelighet. Han henviste også til skapelsesberetningen. Men han utbroderte i «Om sjelen» at sjelen hadde en «ensartethet» og uoppløselighet ved seg som gjorde den udødelig. Vi fikk med dette inn nye filosofiske tanker rundt sjelens naturlige iboende udødelighet også i kirken fra 200-tallet av. Altså at sjelen var udødelig i seg selv.

Andre som gikk i lignende fotspor som Tertullian var Hippolytus, Novatian, Cyprian og Laktanius. Sistnevnte levde på 300-tallet og brukte mye av Platons argumentasjon. Han sa blant annet at mennesket som lengter etter den udødelige Gud ikke selv kan være dødelige. Men han sa også at en kan ikke være forgjengelig når en i sin ånd har fellesskap med Gud. Tilhengere av annihilasjonslæren pekte da på at fortapelse nettopp er fravær av Gud og dermed det som hindrer forgjengelighet. Athanasius har også en hellenistisk filosofisk argumentasjon for sjelens udødelighet i «Contra Gentes». Her argumenterte han med tanke på forskjell i natur på kropp og sjel. Sjelen er det som beveger kroppen. Og da kroppen er forgjengelig, må sjelen være uforgjengelig.

Kirkefedre som Origenes og Arnobius talte mot evig straff. Mange kirkefedre beskrev hvordan sjelen etter døden møtte dommen. Sjelevandringslære som vi finner hos gnostikere, pytagoreere og platonsk lære ble omtrent samstemmig avvist i den tidlige kirke.

Oppsummert ser vi i denne tiden klart platonske argument for udødelighet hos en del kirkefedre, altså argument av filosofisk art. Tanken om sjelens udødelighet ser ut til å være vanlig ved det første milleniumsskiftet. Dette ut fra filosofiske argument fra platonismen rundt at sjelen er åndelig, usammensatt og derfor også uoppløselig. Det bibelske belegg er dog hovedsakelig kretset rundt en bestemt og litt særegen forståelse av skapelsesberetningen med Guds innpust av menneskets ånd.

Biskop Gilbertus Porretanus (1080-1154) utfordret prinsipielt denne tenkningen. Han sa at alt det skapte eksisterer i kraft av noe utenfor seg selv. Dermed er det sammensatt av seg selv og det som gjør det mulig for det å eksistere. Dermed kan også det skapte tilintetgjøres om vi får et brudd med det som skapte det. Altså kan sjelen utslettes om vi kutter forbindelsen til Gud. Med dette viste han gjennom filosofiske argument svakheten til Platons udødelighetslære; sjelen var forgjengelig likevel.

Selv om striden om dødelig eller udødelig fortsatte fikk en i den romersk-katolske kirke en kulminering noen hundre år senere. De erklærte i det femte laterankonsil i 1512-1517 at sjelen er udødelig. Dette konsilet er for øvrig ellers mest kjent for at det gav paven mer makt – altså hvor papalismen vant frem på bekostning av den mer reformorienterte konsiliarismen. Sjelens udødelighet ble dog ikke noe felleskristent standpunkt, og er blitt kritisert for manglende bibelsk begrunnelse og for at det bygger mer på en filosofisk tradisjon enn på skriften.

Sjelens udødelighet var en populær tanke i Vest-Europa i opplysningstiden. Men man avviste i større grad at den i seg selv var udødelig og tenkte mer at Gud kunne gjøre den udødelig. Noen avviste udødelighet for de fordømte. En del tenkte at udødelighet først ble en realitet etter oppstandelsen.

I dag er den katolske lære at sjelen er udødelig, mens mange andre kirkesamfunn tar til orde for at Bibelen ikke lærer noe om en iboende udødelighet hos menneskene. De peker på livet som noe som kontinuerlig gis skaperverket av Gud, at han er livgiver og et fravær fra Gud vil være fravær av liv. Altså en dødelighet, men at Gud gir oss en betinget udødelighet knyttet til hans nærvær.