Kirkehistoriske glimt rundt hva som skjer rett etter døden; skjærsild, mellomtilstand, sjelesøvn og dom

Det ble diskutert fra tidlig i den kristne kirke hva som skjedde etter døden. Det var mange spørsmål en lurte på. En ting var de som døde før Jesus kom til jorden. Det vanlige her var å bygge videre på den gammeltestamentlige beskrivelse av Sheol, og at de døde var i dette dødsriket før Jesus fullendte frelsesverket ved korsfestelsen og oppstandelsen.

Men hva var skjebnen som ventet oss umiddelbart etter døden? Her sier Bibelen lite så tolkningene ble mange. Mange regnte med vi er døde inntil vi gjennopstår på dommens dag til evig liv eller fortapelse. En del tenkte en straks kom til himmel eller fortapelse. Andre at en først kom på en mellomstasjon med en våken bevissthet før den legemlige oppstandelsen og dommen.

Vi fikk utviklet en lære om en renselsestilstand etter døden fra slutten av det andre århundre. Denne utlegningen kom fra Tertullian, Cyprian, Origenes og Klemens av Aleksandria. De begrunnet den rensende skjærsilden fra Matt 5,26: «Du skal ikke komme ut derfra før du har betalt den siste øre». Origenes henviste og til 1. Kor 3, 12-15: «Om det verk som er bygget står seg, da skal han få lønn; om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild».

Mot dette finner vi stemmer med tydeligere røtter i et jødisk ståsted som argumenterte for at en mellom døden og oppstandelsen befant seg i Sheol jamfør gammeltestamentlige skildringer. De fleste tenkte da på dette som en nøytral tilværelse før dommen. Men i denne leiren har vi også en mindre gruppe som hadde tanker om at en her får en forsmak på hva som venter etter dommen, og at selv om både fordømte og frelste var i dødsriket så er de på hvert sitt sted i venteperioden før oppstandelsen og dommen. De henviste gjerne til lignelsen om den rike mann og Lasarus i Lukas 16. Mange med dette syn mente at noen kom rett til himmelen slik som martyrene, men Tertullian mente dette først skjedde på dommedag for alle.

Katolsk dogmatikk utviklet videre læren om skjærsilden. De lærer at skjærsilden er en renselsestilstand en går inn i før en kan komme til himmelen. Her kan messeoffer og bønner fra andre forkorte eller lindre denne perioden. Under reformasjonen ble denne læren kraftig motarbeidet fra mange hold, og Luther fremholdt den som i strid med at det er Kristus alene som forløser oss og ikke noe menneskeverk. På ortodoks hold hadde det fra før reformasjonen også kommet mange innvendinger mot denne læren. Samtidig finner vi helt fra den tidlige kirke bønner for de døde også i den ortodokse kirke. Men dog uten samme utbrodering med kobling mot skjærsilden som i den katolske kirke.

Augustin snakker om de to døder: Den kroppslige døden hvor sjelen forlater kroppen, og sjelens død når den forlates av Gud. Han snakket om evig straff ut fra Guds rettferdighet. Han regnte med de fleste ville gå til fordømmelse. Men så skal Guds barmhjertighet også åpenbares, og dermed blir noen frelst av Guds nåde. Augustin ser ut til i sitt menneskesyn og verdensbilde å være påvirket av filosofen Plotin – som igjen var påvirka av platonismen. Augustins tanke om Adams sjel som representant for menneskeheten ser ut til å være identisk med Plotins overindividuelle verdenssjel.

Katolikkene lærer at de onde sjeler er udødelige og at det er umulig å endre sin endelige skjebne etter døden. Origenes og en krets rundt han argumenterte for at de døde mennesker etter soning ville kunne bli frelst likevel, ja til og med de falne engler. Tanken om apokatastis – alle tings gjenopprettelse – har en del tilhengere i dag i ortodoksi og protestantisk kristendom. Men den avises i den katolske kirke.

Den katolske kirke har en særegen lærer om to dommer. En individuell rett etter døden og en felles dom for hele menneskeheten. Ortodokse, protestanter, koptere med flere vil avvise denne spesielle første dommen. Den katolske kirke bygger den på skriftsteder som snakker om umiddebar dom etter døden. De andre kirkene vil gjerne innvende at det fremstår merkelig med to domsslutninger og hvorfor det skal være slik, samt det bygger eksegetisk på en konkret forståelse av «rett etterpå» som kanskje ikke er den mest logiske tidsforståelsen når en dør ut av tiden.

Men den universelle verdensdommen er alle kristne enige om. Her blir alle dømt av Gud. Mange tenker Bibelens formuleringer om de oppslåtte bøker som den enkeltes samvittighet. Verdensdommen skal gjøre Guds rettferdighet tydelig for alle.

Den ortodokse del av kirken og den romersk-katolske hadde over tid fått økt avstand, og endte opp med delingen i det store skismaet år 1054. Den ortodokse del hadde fortsatt med mye av den samme liturgi og symbolikk, men teologien var mer åpen og variert på noen punkt og samtidig mer reservert mot noen katolske dogmer som den opplevde gikk utover skriftene på andre. Den ortodokse kirke har i sin bredde både tanken om apokatasis og annihilasjonslære, og langt på vei en avvisende holdning til den katolske skjærsildforståelse og en skepsis rundt tanken om sjelens iboende udødelighet.

500 år etter skismaet får vi den neste store delingen i kirken med reformasjonen. Reformatorer som Luther, Zwingli og Calvin stod frem og argumenterte mot den katolske kirkes lære og praksis. De hadde et klart program om å vende tilbake til Skriften alene, rense dogmatikken fra mennesketanker og bare beholde det som det var klart grunnlag for i Bibelen. I vår sammenheng ser vi hvordan de avviste og delvis tok et kraftig oppgjør med avlatshandel, skjærsilden og tanken om limbo. Angående skjærsild kunne de argumentere mot den for eksempel ut fra at Kristi rettferdiggjørelse er endelig og ikke må forveksles med helliggjørelsen. Eller ut fra at Gud etter døden reiser opp et nytt menneske hvor synden ikke lenger har makt over oss. De sikter da gjerne til Jesu ord til røveren på korset om at «i dag skal du være med meg til paradis» – og altså ikke til skjærsilden.

Luther var ikke tydelig rundt dødsriket. Han var frem og tilbake på flere punkt her. Men på sine eldre dager avviste han tanken om mellomtilstanden før evig liv eller fortapelse. Dette ble en vanlig oppfatning for mye av den reformerte og den protestantiske kirke. Ved rasjonalismen noen hundre år senere nedtones det overnaturlige, dommen og den legemlige oppstandelse hos noen teologer. Hundre år etter det igjen, i første halvdel av 1800-tallet, får vi en oppblomstring blant noen teologer i den protestantiske kirke rundt tanken om mellomtilstanden. En del argumenterte også for en mulig omvendelse etter døden.

Læren om sjelesøvnen, at sjelen ved døden blir ikke-bevisst frem til oppstandelsen, har hatt en del tilhengere opp gjennom kirkehistorien. De har blant annet visst til hvordan de Jesus vekket opp fra de døde ikke fortalte noe fra dødsriket. Luther støttet en sjelesøvnlære, men uttalte seg ganske forsiktig her.

Diskusjonen om hva som skjer før oppstandelse og dom har rast videre i de protestantiske og reformerte kirker. Det har vært diskutert om en går rett inn i salighet eller fortapelse, om det er en mellom-tilstand og om denne i så fall er som en sjelesøvn eller sjeledød å regne eller som en bevisst tilværelse. De som benektet tanken på sjeledød, ville gjerne argumentere ut fra setninger som i NT virket som skulle skje samtidig med at en døde. Eller de kunne argumentere kristologisk med at Kristus ikke kunne bli fullstendig utslettet i døden.