Oppstandelse

Ser vi på verdens religioner og filosofiske system, kan vi dele i fire hovedsyn på hva som skjer etter døden. Det materialistiske syn vil være at det ikke finnes noen eksistens etter døden, at vi da bare er borte. Så kommer reinkarnasjonstanken om at vi blir gjenfødt inn i et nytt levende vesen, ofte forbundet med betraktninger om utvikling eller belønning og straff. Det tredje syn er at en del av oss lever videre etter døden, sjelen eller ånden. En ikke-fysisk del av oss hvor døden bare blir en overgang hvor vi kvitter oss med vårt fysiske skall. Det fjerde syn finner vi i kristendommen som snakker om en oppstandelse fra de døde til et nytt liv.

Etter hvert kommer en klarere og klarere individuell oppstandelsestro til syne i de bibelske skrifter. Læren om legemets oppstandelse finner vi mange steder i Bibelen. De første episodene vi hører om noe slik er profetene Elias og Elisa (1. Kong 17, 17-22; 2. Kong 4, 32-35 og 2. Kong 13, 21. Den generelle oppstandelse finner vi i Daniel 12, 2: «Og de som sover i jordens mold skal våkne opp, noen til evig liv og noen til skam og evig avsky». Den mellom-testamentlige 2. Makkabeerboken har også flere klare koblinger til gjenoppstandelsestro som i kapittel 7, 12 og 14.

Apostelen Johannes har også mer å si rundt oppstandelsen og det evige liv som Guds plan. Joh 6, 39f+47: Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag… Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv.» I Joh 11, 25f står det slik: «Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»»

Særlig interessant er kanskje teksten til Paulus i 1. Kor 15. Det er mange komponenter i denne teksten så vi deler den litt opp, men begynner på vers, 12ff: «Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde? For hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. (…) For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. (…) For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.»

Vi ser her en sterk betoning i kristendommen av oppstandelsen fra døden. Den fremheves nærmest som kristendommens eksistensberettigelse. I tillegg er det teologisk verdt å merke seg hvordan Jesus presenteres som førstegrøden, altså første innhøsting av de som skal oppstå fra de døden. Og oppstandelsen av oss mennesker knyttes direkte opp mot Jesus.

I vers 23 angis også når de kristne skal gjenoppstå fra de døde: «Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til.» Vi vil altså ikke se noen generell oppstandelse fra de døde før Jesu gjenkomst til jorda. De som tenker mellomtilstanden før oppstandelse som en sjelesøvn/død vil da tenke at det er først i oppstandelsen ved Jesu gjenkomst vi blir levende og får bevissthet igjen. Mye taler for dette, men flere bibelvers åpner for en annen forståelse også; advarsel mot åndemaning og formuleringen om at Jesus forkynte for åndene mens han var død. Så kan en si at åndemaning enten kan sees som å åpne for onde åndskrefter eller at det nettopp forstyrrer den sjelesøvn de døde skal ha. Og til Jesu forkynnelse at dette var en ekstraordinær hendelse som brøt dødens vanlige vilkår jamfør de døde som ble levende.

De neste versene er hovedbegrunnelsen til de som tenker at Gud vil gjenopprette hele sitt falne skaperverk og frelse alle til slutt. Her står i vers 24-28: «Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter.  Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden. For alt la han under hans føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham. Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.» Det som uansett er tydelig her, er at det beskrives at selve dødskreftene skal ta slutt etter Jesu gjenkomst når kjærlighetens krefter har seiret over de destruktive.

Paulus kommenter mer rundt oppstandelsen i sitt brev fra vers 35: «Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?» (…) Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse. (…) Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. (…) Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans. Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet.  Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet: Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige. Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være. På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. … det dødelige må bli kledd i udødelighet.»

Her er flere element. Det understrekes her at den gjenoppstandne kropp ikke er lik vår dødelige kropp. Det beskrives en åndelig dimensjon og himmelske kvaliteter. Det markeres en kontinuitet, men samtidig noe kvalitativt annerledes. Kontinuiteten, sammen med det rike bibelske vitnesbyrdet rundt en positiv fremheving av denne fysiske verden og understrekingen av en fysisk oppstandelse, er en viktig brodd mot blant annet gnostisisme, platonisme og nyreligiøsitet. Disse vil fremheve det materielle som ondt og mindreverdig og i kontrast til ideenes sfære eller den åndelige realitet.

Så avrunder Paulus dette kapittelet med følgende fra vers 54-57: «Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» Igjen en klar kristologisk betoning, og en understrekning av at selve dødskreftene skal overvinnes til slutt.

Paulus kommer også inn på oppstandelsen fra døden i 1. Tess 4, 13-17: «Vi vil at dere skal vite, søsken, hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.» De døde på denne siste dag skal gjenoppstå og de som lever ved Jesu gjenkomst skal forvandles og rykkes bort. En del forstår dette som at bortrykkelsen skjer før et tusenårsrike hvor de onde krefter får mye makt.

Vi ser oppsummeringsvis en klar forventing i både det gamle og nye testamente om en skjebne etter døden. Det læres om en oppstandelse fra døden knyttet til Jesus og en samtidig kontinuitet og endring mellom mennesket før døden og etter oppstandelsen. Og at etter oppstandelsen skal hele skaperverket gjenopprettes og dødskreftene skal fjernes. Døden får ikke siste ordet men Kristus for det oppstandne frelste mennesket.