• Category Archives Døden
  • Bibelen om døden og dødsriket Sheol

    Dødsriket blir omtalt som Sheol i det gamle testamentet. En vet ikke helt hva selve ordet kommer av, men den vanligste oppfatningen er at det er fra ordet for å være hul eller hulrom. I den greske bibeloversettelse finner vi ordet Hades som betyr mørkt sted, og i den latinske infernum som betyr det underjordiske.

    Bibelen er sparsom med detaljer rundt hva som skjer etter døden. I det gamle testamentet får vi gjerne formuleringen om at den døde ble samlet, forent eller «går til» til sine fedre. For oss virker dette kanskje litt uklart eller som et bilde. Men det var også noe veldig bokstavelig i dette. En begravde først de døde i huler og når bare beina var igjen samlet slekta de sammen og la dem i en felles slektsgrav med beina fra foreldre og slekt. Men vi ser det og brukt billedlig uten at en siktet til at de fysisk skulle samles slik som med Abraham (1. Mos 15, 15) og Jakob (1. Mos 49, 33). Dette samt advarsel mot åndemaning sees som tidlige jødiske tegn på at en så for seg en eksistens etter døden.

    Dødsriket er beskrevet vagt. 1. Mosebok 37,35 forteller om at Jakob som tror Josef er død sier han «med sorg må fare til min sønn i dødsriket». I Jobs bok 14, 10ff omtaler Job i sin fortvilelse og anklage også dødsriket: «Men når mannen dør, er det ute med ham; når mennesket går bort, hvor er det da? Slik vannet forsvinner fra sjøen, slik elven minker og tørker ut, slik ligger mannen og reiser seg ikke. Han våkner ikke om så himmelen forgår, han står ikke opp fra søvnen. Om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede er over, sette en frist og så igjen huske på meg!»

    Flere av stedene folk bruker som referanse for beskrivelser av Sheol er svært diskutable som Jes 29, 4: «Da blir du bøyd og må tale fra jorden, nede fra støvet kommer ditt ord, som gjenferd fra jorden er din stemme, fra støvet hvisker du ditt ord.» Dette verset har noen som Aukrust brukt som belegg for at Sheol er en taus og kraftløs tilværelse hvor de døde er svake og bare kan hviske eller pipe. Men dette er et vers som er et varsku mot Jerusalem som vender seg mot Gud og ingen beskrivelse av Sheol.

    Sheol beskrives som noe passivt og hos Forkynneren som en ikke-tilstand (Fork 9,5+10): «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingen ting. For i dødsriket, dit du går, er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom.»

    I Salme 16, 10-11 ser vi mer av det positive håpet: «Du overgir ikke min sjel til dødsriket, du lar ikke din trofaste tjener se graven. Du lærer meg livets vei, hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd.» Salme 73, 24-28 peker også på håpet her: «Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden. Om kropp og hjerte forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del. De som holder seg borte fra deg, går til grunne, du gjør ende på alle som er utro mot deg. Men for meg er det godt å være nær Gud. Jeg har tatt min tilflukt til Herren Gud.» I Daniels bok ser vi enda tydeligere oppstandelseshåpet i kapittel 12 vers 2: «Mange av dem som sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky.»

    Oppsummert sier ikke det gamle testamente mye rundt tilværelsen etter døden. Det beskrives snarere som en kontrast til det aktive livet. Fokuset er mer på livet før døden. Mot slutten av det gamle testamentet får vi også tydeligere frem oppstandelsestanken om noe etter døden, men Bibelen har et nøkternt språk rundt døden. De døde forblir døde og det er ikke noe særlig utbrodering om en skjebne etter døden. Selv om det nye testamentet har noen vitnesbyrd om mennesker som vekkes opp fra de døde av Jesus, er dette unntak fra regelen om at de døde er døde. Det samme med Matt 27, 52f som forteller om noe ekstraordinært som skjer etter Jesu død og oppstandelse: «Gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene og kom inn i den hellige byen, hvor de viste seg for mange.»

    Dødsriket som ord brukes ikke mange ganger i det nye testamentet. Det brukes som et domsord mot en by i Matt 11, 23 og parallellen i Luk 10, 15. Det brukes videre i liknelsen til Jesus om den rike mann og Lasarus. Denne teksten omtales nærmere under artikkelen en helvetes historie. Vi finner ordet også i Peters pinsetale som bygger på David profeti om Jesus i Apg 2, 27: «For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket og ikke la din hellige se forråtnelse.»

    Endelig finner vi ordet tre kapitler i Johannes Åpenbaring. Først i 1, 18 hvor Jesus sier om seg selv: «Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» Det andre stedet er i 6, 8: «Og jeg så, og se! – en gulblek hest. Rytterens navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham. De fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest og ved jordens ville dyr.» Siste henvisning er i 20, 13f: «Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død.» Alle stedene hos Johannes kobles altså dødsriket direkte til døden som den følgesvenn og konsekvens. Vi ser her også hvordan Jesus også har makt over døden og til slutt vil utrydde selve dødskreftene.

    En teologisk tolkning er at Jesus etter korsfestelsen tok med seg de rettferdige fra dødsriket til himmelen. Det henvises da gjerne til Ef 4, 8: «Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver.» En viser også til Petersbrev 3, 18f: «For Kristus selv led for synder, én gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dere fram til Gud. Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap.»

    En tolkning som har svakere bibel-eksegetisk belegg er den som argumenterer for at sjelen og kroppen adskilles etter døden, og hvor en tenker en bevisst videreeksistens for kroppen før gjenoppstandelsen ut fra Forkynneren 12, 7: «Når støvet vender tilbake til jorden som det støv det var, og ånden går tilbake til Gud, som ga den.» Ånden ruach er nemlig vel så ofte brukt slik at vi kunne oversatt til livskreftene og ikke som sjelen slik vi tenker den i dag. Altså at når du dør så forsvinner livet ut av deg. Men Johannes Åpenbaring 6, 9-11 brukes og i den sammenheng: «Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd.  De ropte med høy røst: «Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?»  Da fikk hver av dem en hvit kappe, og det ble sagt dem at de skulle holde seg i ro ennå en liten stund, til tallet på de medtjenere og søsken som skulle bli drept som dem, var fullt.» Med tanke på åpenbaringens klare bildespråk, det tross alt begrensede materialet vi har rundt dødstilstanden og vers som drar i motsatt retning, bør vi være varsomme i teologisk utbrodering her.

    Continue reading  Post ID 1206
  • Kirkehistoriske glimt rundt hva som skjer rett etter døden; skjærsild, mellomtilstand, sjelesøvn og dom

    Det ble diskutert fra tidlig i den kristne kirke hva som skjedde etter døden. Det var mange spørsmål en lurte på. En ting var de som døde før Jesus kom til jorden. Det vanlige her var å bygge videre på den gammeltestamentlige beskrivelse av Sheol, og at de døde var i dette dødsriket før Jesus fullendte frelsesverket ved korsfestelsen og oppstandelsen.

    Men hva var skjebnen som ventet oss umiddelbart etter døden? Her sier Bibelen lite så tolkningene ble mange. Mange regnte med vi er døde inntil vi gjennopstår på dommens dag til evig liv eller fortapelse. En del tenkte en straks kom til himmel eller fortapelse. Andre at en først kom på en mellomstasjon med en våken bevissthet før den legemlige oppstandelsen og dommen.

    Continue reading  Post ID 1206
  • Kristendommens syn på døden og det som eventuelt møter oss etterpå

    I denne artikkelserien vil vi se på hva kristendom har å si rundt døden, dødsrike, himmel, helvete og menneskets dødelighet eller udødelighet. Vi vil starte med en kort gjennomgang av kirkehistorien for å se de teologiske strømninger opp gjennom tiden. Deretter vil vi se på selve bibeltekstene. Selv om nettsiden er ganske økumenisk anlagt der kristendom omtales, vil nok noen konklusjoner her overraske en del lesere, og vi vil også se kritisk på noen tradisjoner i kristen kultur. Det er ment være en sannferdig utforskning hvor bibel-eksegese har ført artikkelforfatteren til de konklusjoner som anføres, og ikke ment som noe kampskrift ut fra forhåndsbestemte posisjoner. Håper du vil få mer forståelse rundt temaene uansett ståsted.

    Første del kommer neste uke og vil handle om hva kirkehistorien sier om menneskets sjel; er den udødelig eller ikke.


  • Bokanmeldelse: Dødsrikets verdenshistorie av Olav O. Aukrust

    Dødsrikets verdenshistorie er et omfattende trebindsverk som forteller om menneskehetens forestillinger om livet etter døden. Å ha et så omfattende arbeid om et så spesifikt område av religionshistorikken på norsk er i seg selv et godt salgsargument etter min mening. Men boken har også store svakheter.

    Continue reading  Post ID 1206


  • Innledning

    Innledning


    «Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» Bibelens 1. Korinterbrev 15, 26

    Hva er døden? Hva skjer når vi dør? Og hva skjer etterpå? Dette har opptatt mennesket fra de tidligste tider. Vi har en naturlig redsel for det ukjente, og hva er vel mer gåtefullt enn døden? Og hva er vel mer vondt enn å måtte ta farvel ved graven til våre aller kjæreste? Er døden den endelige stopp eller en ny begynnelse? Hvordan har man opp gjennom historien i forskjellige religioner betraktet døden? Hvordan møter vi noen som sørger? I denne artikkelen vil vi prøve å vandre litt gjennom disse spørsmålene. Hvert kapittel starter med en innledende del som tar for seg temaet i veldig grove trekk, med mer utdypende info i underkapittel.
    Dette er en samleside i forhold til tematikk som har med døden å gjøre. Den vil derfor inneholde veldig forskjellige vinklinger – i forhold til praktiske og mellommenneskelige ting, religionshistorie rundt døden, kristendommens forståelse av livet etter døden og døden som ett fysiologisk fenomen. Kom gjerne med tilbakemeldinger på ting du reagerer på, vil ha utdypet eller savner i artiklene.


  • Når døden har inntruffet

    Ett hvert dødsfall er en katastrofe for dem som rammes av det. Et dødsfall i familie eller vennekrets oppleves vanskelig og smertefullt for de aller fleste, selv om det i noen tilfeller også kan føles litt som en lettelse – for eksempel etter et langt sykeleie. Det beste i forhold til sorgprosessen er å gi seg lov til å sørge, og at andre gir en mulighet til å få snakke om den avdøde og de følelser en kjenner på i etterkant.

    Det er viktig å våge å sørge, og å dele sorgen med hverandre. Å ha noen å snakke med eller sitte stille sammen med, oppleves ofte veldig godt. En må også huske på at barn og sørger. De har i likhet med voksne – ja, egentlig ofte enda sterkere – behov for noen å snakke med. De uttrykker gjerne sine følelser litt annerledes enn voksne, men må inkluderes i sorgprosessen.
    Continue reading  Post ID 1206


  • Døden som fysiologisk fenomen

    Denne delen kan kanskje, selv om den slett ikke er ment slik, virke teknisk og kald i forhold til smerten døden gjerne innebærer for oss. Da kan en bare hoppe over dette kapittelet helt. Særlig avsnittet om hva som skjer med kroppen etter døden, er ikke ment at alle skal lese og kan virke ubehagelige for noen. En går ikke glipp av noe vesentlig i forhold til den videre diskusjonen med å hoppe over hele det delkapittelet. Grunnen til at det er med, er for å gi en avmystifiserende beskrivelse av døden, og fordi en del er opptatt av å vite også det.
    Continue reading  Post ID 1206


  • Hva venter etter døden?

    (Oppdatert senest 23/11-13 med hellenistiske hinsidesforestillinger)

    Dette er et av menneskehetens store mysterier, hvor vitenskapen kommer helt til kort og ikke kan si oss noe siden det ikke er noen empiriske data å forholde seg til. Dermed er vi over i troens sfære. Ateismen – hos oss gjerne i et profanhumanistisk eller naturalistisk livssyn – mener at alt er slutt når vi dør. Da forsvinner vår identitet og det eneste som er igjen fra oss – og som man poetisk kan si lever videre – er når vi som jord skaper grobunn for nytt liv i naturen.
    Men de aller fleste tror på noe utover hva vi kan sanse. Gjennom tidene har forestillingene om hva som venter etter døden variert mye. Metaforene og tankene har vært mange og svært varierte. Et kjennetegn som går igjen i mange hinsidebilder er tanken om at det er en tilværelse etter døden, og at det finnes flere skjebner etter døden. I vår tid ser vi tendens til en religionsblanding hvor en del lager sin egen forestilling og plukker fra forskjellige – og ofte motstridende – trossystem. For eksempel tror noen i Vest-Europa – særlig i den såkalte alternativbevegelsen – på en form for sjelevandring eller reinkarnasjon. Her har man hentet en del fra østlig religiøsitet, som ser på reinkarnasjon som del av en ond syklus som må brytes, og gjort det til noe positivt med egenverdi.[1] En del tror på sjelens udødelighet og en rent åndelig tilstand etter døden. Kristendommen forkynner en oppstandelse også av kropp. Udødelighet er heller ikke del av kristen tro, men en gjenreisning til nytt liv etter døden. Bibelen beskriver dette som ett evig liv uten sorg eller forgjengelighet i fellesskap med Kjærligheten.

    Her vil det komme en del stoff omkring menneskers forestillinger rundt dødsriket, fra gammel egyptisk og persisk religiøsitet og framover til de moderne trossystem. Av religiøse forestillinger ser vi flere varianter som av og til motsier hverandre i samme trossystem, for eksempel Zarathruismen. Ofte er det vanskelig å forstå tekster også, fordi oversettelsesarbeidet til tider er veldig vanskelig. På grunn av begrenset og ofte motstridende kildegrunnlag flere trossystem nok virke fragmentert og til tider vanskelig å trenge gjennom.
    Continue reading  Post ID 1206