• Tag Archives påske
  • Langfredagsvalg

    I dag er det langfredag. En dag som i følge kristendommen inneholdt mange valg. Og som bærer med seg valg gjennom mangfoldige generasjoner og til oss i dag.

    Dagen starter allerede kvelden før. Først med at noen velger å gå i tro på en beskjed fra Jesus og slik finner et fint lokale til å ha måltid i. Så med en gruppe mennesker som valgte fellesskap og deler mat og drikke. Og hvor de i dette måltid gjør en handling som blir et rituale som holdes ved like flere tusen år senere på en forening mellom Gud og mennesker.

    Litt senere på natten har vi et valg av Jesus om å gå smertens vei for å oppfylle en frelsesplan. Selv om det kostet ham dyrt på så mange vis.  Det etterfølges av et valg om å ikke bruke vold mot de som skulle ta ham, men heller helbrede en av overfallsmennene.

    Han velger å ikke forsvare seg da han vet at det er en større kamp å kjempe. Vi ser her en Gud som velger å la seg spotte på og foraktes. Som lar seg bli slått, spyttet på, pisket og kledd naken. Og som velger å frivillig dø en særdeles smertefull og langsom død. Og ikke minst vi ser at Jesus velger smerten i å bli forlatt av Faderen i dette treenighetens mysterium, tydeliggjort i «hvorfor har du forlatt meg?»

    Men det er flere valg som gjøres denne dagen. Judas valgte å forråde sin mester før han hengte seg selv. Peter benektet kjennskap til Jesus da motet sviktet, men han forlot ikke Gud og ble heller ikke forlatt av Gud. Tvert imot valgte Jesus han til å være klippen i kirken sin. Josef fra Arimatea valgte å ta til seg mot og be om å få Jesus sin kropp til å legge i gravhulen han hadde kjøpt til seg selv. Øversteprestene valgte å overse hva som var rettferdig for å få ryddet unna en motstander som de misunnet og kanskje fryktet. Den mektige Pilatus valgte også å dømme Jesus selv om han visste han var uskyldig. Det var for å redde sitt eget skinn da han for all del ikke ville ha noe opprør i den jødiske provinsen han styrte over. Pilatus var for øvrig veldig ubesluttsom og prøvde hele tiden å skyve avgjørelsene over på andre. Han sendte Jesus til Herodes for å dømmes. Han kommenterte han ikke fant skyld hos Jesus, men stod ikke for det da han fikk motstand. Han valgte å sette den kanskje mest beryktede røveren han hadde i arrest opp mot Jesus og spurte hvem de ville ha fri, i håp om at de ville ha fri Jesus i stedet for den kjente forbryteren Barnabas. Og til slutt så vasket han hendene for å symbolsk vise at han tok avstand og ikke var medskyldig i drapet på Jesus. Noe han selvsagt var i sin feighet og unnfallenhet. Og vi har folkemengden som lot seg opphisse til å kreve Jesus korsfestet og Barnabas frifunnet.

    Apropos Barnabas så vet vi ikke hva som skjedde videre med han og hvilke valg han tok etter at han ble løslatt fra sine lenker. Men kontrasten hvor den skyldige går fri og den uskyldige blir henrettet i stedet er svært tydelig.

    Mange valg som får konsekvenser. Og om en våger tro på Jesu budskap så er det også et valg som endrer alt. For alle. Det blir en tid før og en tid etter. Jesus sitt valg gjør at vi også kan og må velge. Han valgte åpne en gang for alle fellesskapet mellom Gud og mennesker. Nå ikke bare for yppersteprester som kunne tre inn i det aller helligste en gang i året. Eller de få profeter og dommere. Eller bare for de som fysisk var sammen med Jesus mens han vandret rundt som sann Gud og sant menneske. Invitasjonen om det evige fellesskap ble gjort universell og samtidig mer intim enn noen gang tidligere: Gud ønsket et felleskap med oss som brudgom og brud, som en kjærlig far til sine barn. Ikke indirekte gjennom en tornebusk eller gjemt i en støvsky.

    Så er det vårt valg om vi våger tro at vi kan slippes fri fra noen lenker som Barnabas. Om vi tar imot invitasjon til fellesskap.


  • Er det sentrale fortsatt sentralt?

    Blir det sentrale i troen langsomt mer perifert i forkynnelsen? Får ordet om forsoningen etter hvert trangere kår i kirken? Det sies mye godt og sant om Guds kjærlighet. Langt sjeldnere blir det imidlertid fortalt at denne kjærlighet ikke er selvsagt, men at den har sin historie og sin pris: Påskeuka i Jerusalem og forsoningens evangelium.

    Får vi høre dette forsoningens evangelium, og får vi høre det Langfredag? Forsoningen er ikke hele evangeliet, det er på ingen måte alt som er å si, men det må sies. I hvert fall ved påsketider og særlig Langfredag.

    Continue reading  Post ID 1182